Ja, du. Refleksjoner. Fint og fjongt ord. Hva gjør vi når vi reflekterer? Det har sin opprinnelse i latin, sjølvsagt (nynorsk ord), og kan forklares på denne måten:

Refleksjonsbegrepets etymologiske opphav er å finne i det latinske ”reflectere”, der ”re” står for ”tilbake” og ”flectere” betyr ”bøye, krumme”. Betydningen ”å vende” eller ”å snu” finner vi igjen i fysikkens refleksjonsbegrep: Refleksjon er det som skjer når en lys- eller lydbølge møter et annet stoff eller en grenseflate. Noen av bølgene går gjennom stoffet, andre blir kastet tilbake eller bøyes av. Innenfor undervisning bruker vi begrepet i overført betydning om ”å tenke”: «A thought, idea, or opinion formed or a remark made as a result of meditation.(…) Consideration of some subject matter, idea, or purpose.»

Hentet fra: Idunn database

Her er det mangt og mye det kan gripes fatt i. Eller ses på, tenkes på. Et speil reflekterer lys, vi kan se oss selv. Det er i mange tilfeller nyttig, selv kan jeg vel si at jeg av og til er lite fornøyd med denne refleksjonen, og i overført betydning snakker vi vel om å se seg selv i speilet. Man kan også møte seg selv i døra. Det er mer av det underlige slaget, det vil de færreste oppleve rent fysisk. Vil jeg tro. Umulig å vite. Jeg har av og til sett på en serie som hete Arrow eller noe i den dur. Tidsfordriv. Handlingen er litt som Robin Hood. En mann, med bue og piler, som skal fikse og ordne sin by. Med til dels voldelige midler. Det går bare så der (innbiller meg at det er lånt fra svensk). Den ser ut til å være uendelig, og i de siste sesonger er det åpenbart blitt mange dimensjoner å holde styr på. Noen lever i en dimensjon, mens de er døde i en annen. Gode i en tredje og onde i en fjerde. Noe sånt. Det er lett å bli forvirret. De møter seg selv hele tiden. I dører, men også de fleste andre tenkbare plasser. Uansett, det ligger nok utenfor det vi kan erfare. De fleste av oss. Jeg påpeker det. Noen ser engler, noen ser gjenferd, noen ser spøkelser på høylys dag. Det er mangt og mye å gripe fatt i også i livet.

Speil. Litt tilbake til det. Det kan speiles på mange måter, de fleste har nok vært innom tivoli og en god, gammeldags speilsal en eller flere ganger. Da blir du og jeg korte og tykke, lange og tynne, kort overkropp og lange ben og så videre og så videre. Det er ikke mulig å stole på de speilbildene vi får servert.

Perfekt, eller speilende, refleksjon kan se slik ut:

Speilbilder i vann er et eksempel på speilende refleksjon; illustrasjon fra Yuhagen i Shanghai.

Det ser idyllisk ut. Vil jeg tro. De fleste synes nok det ser pent ut. Idyllisk har betydning i retning av: fredelig, harmonisk; vakker. Det er utfordringer med enkelte ord, og langt i fra sikkert at alle oppfatter disse ordene likt. Her kan vi spørre infamt (nok et fremmedord): hva er egentlig vakkert?

Er det mest harmoniske også det vakreste?

Det kan vi nok kalle en innledning til en refleksjon? Tror du ikke? Når vi ser oss omkring i dette livet. Ja, dette livet. Det vi er født inn i. På forskjellig måte, med forskjellig kjønn, med forskjellig arvemateriale. Til og med forskjellige foreldre. Enda større. Forskjellig familie. Søsken, ikke søsken, hvilket kjønn? Vi kan øke. Forskjellige byer, land, samfunn. Verdensdeler. Så langt alt vel. Alternative dimensjoner? Stjerner og planeter? NEI. Der stopper vi. Det får være grenser for tull. Sånt hører til i bøker. Eller filmer.

I Arrow. Der kan alt skje. Omtrent som i eventyrland. Det er behagelig, iblant, å drømme seg bort. Fra hverdagslivet. Kjaset og maset. Ja, vi sier det slik. Tviler på at noen vet hvorfor? Det er ikke lett å finne noe opphav til ordet «kjaset». Vi bruker det likevel. Sånn noenlunde vet vi hva det betyr, det er vanligvis nok det. For eksempel kunne vi sagt som Knut Faldbakken:

Vi forstår at det sjelden er noe behagelig. Da må du ha visse masochistiske trekk. Enda et fremmedord. Brukt i litt overført betydning. Sånn er det med dette språket. Ordet «masochisme» betyr i korthet:

Masochisme er det å oppleve seksuell lystfølelse og opphisselse ved å bli ydmyket og påført fysisk og psykisk smerte. Det kan være klyping, biting, slag eller ydmykelser.

Kilde: Store Medisinske Leksikon

Det er neppe noe å gå inn på. Det kan selvsagt finnes mennesker som synes det er helt toppers å bli ydmyket. Det er vel det vi trenger å vite om den saken. Fordi vi mennesker er gjerne mer forskjellige enn vi tror. Vi er nok ikke et perfekt speilbilde av hverandre. Langt derifra. At vi speiler hverandre er likevel kjent, blant annet i psykologien. Det brukes også med hell innen salg, som jeg tidvis har gjort selv. Speil den du prater med, det gir trygghet. Det kan være et godt råd. Særlig om du ønsker betroelser eller salg. I det tilfellet kan vi kanskje like gjerne si at vi aper etter den andre, den vi snakker med. Da høres det mindre positivt ut. Vil jeg tro. Kunsten er at motparten ikke merker at du etterligner bevegelser, speiler deg i den andres synspunkter, er enig selv om du kanskje innerst inne er litt uenig. Vi beveger oss da mot vanlig høflighet. Det er sjelden lurt å være helt ærlig mot de man møter på sin vei. Eller i døra. Eller i speilet?

«I dag var du fin på håret! Hva har du gjort?» – et kompliment?

Vasket det? Gredd meg? Kanskje klippet håret? Uansett – hvordan var det egentlig tidligere? Hvis det er fint i dag? Sånt kan vi lure på…

Jajaja. Vakkert.

Er du vakker? Hvorfor ikke i tilfelle nei? Eller svarte du et rungende JA!

Det er vel mest harmonisk om du ikke vet at du er vakker? At det liksom er overraskende? ÅÅÅja, syns du det! Det hadde jeg aldri kommet på selv. Kanskje har du hatt et speil. En mistanke om at du er pen. Det er en hemmelighet mellom deg og speilet, selvsagt. Ellers blir du som Narsissos:

Narsissos var en sagnfigur i gresk mytologi, en smellvakker ung mann som mange ble betatt av, men som selv ikke ble betatt av noen. Dette endret seg den dagen han oppdaget sitt eget speilbilde i et tjern, og ble trollbundet av seg selv. Men skikkelsen i vannet var og ble utilgjengelig, for hver gang Narsissos strakte seg mot ham og berørte ham, gikk bildet i oppløsning. Han klarte ikke å slite seg løs fra tjernet og vansmektet og døde der. Fra kroppen hans vokste det opp en blomst som fikk navnet narsiss, men som ble hetende påskelilje på norsk.

Ingen god skjebne. Lidelsen heter naturlig nok narsissisme. Før det blir en psykologisk lidelse kan mye likevel ha gått galt. Du kan ha blitt oppfattet som selvnytende, glad i deg selv, stolt av hvem du er? Eller…

Sjakken og livet

Magnus Carlsen er blitt trippel verdensmester i sjakk. Han er god. Han er norsk. Er han også litt ovenpå? Litt «verdensmester»? Det er i tilfelle ikke bra, vil vi mene. Du kan nok være tidenes beste sjakkspiller (med ørlite dissens, minkende), men vær ydmyk. De fleste amerikanere løser det elegant ved å takke sin Gud. De er ydmyke redskaper. Nordmenn har det litt verre. De bør takke trenerne. Publikum. Pappa. Sponsorene. Arbeiderpartiet. Det norske samfunnet. Folkeskolen. Likheten.

Ikke Gud. Og aller minst seg selv. Holdt på å si: Gud forby!

Det jeg lurer på da. Hva hadde størst betydning for at Magnus Carlsen for all fremtid kan si at han i 2019 var verdensmester i tre disipliner? Noe som ingen egentlig trodde var mulig. Det er forskjell på sneglesjakk, hurtigsjakk og lynsjakk. Trenger ikke være eksperter, men jeg vil anta det er som å være verdensmester på 5-mila og sprint i vår nasjonalidrett. Du går på ski. Ellers krever det helt forskjellig muskulatur. Normalt umulig. Dersom vi legger til at det er over 600 millioner sjakkspillere i verden, at samtlige har tilgang til internett og at du spiller sjakk like greit enten du digger Cola og chips eller havregrøt og melk – så sier det noe om prestasjonen.

Kan Magnus ta æren selv?

Neppe uten å bli blærete. Sjølgod (nynorsk). Selvopptatt – ja, til og med Narsissos?

Hva med livet da?

Hvor bærer det hen? Jo, jeg har vel en plan. Den er selvsagt ikke god, den er min. Planen er at jeg ville spekulere litt rundt livet. Lesing. Sjakk. Foreløpig har jeg ikke sagt så mye om lesing, men åpenbart er dette skrevet for å bli lest. Jeg har lest litt for å skrive disse refleksjonene. Kanskje har jeg tenkt litt. Det skinner antagelig lite igjennom. Det er ikke falsk beskjedenhet, nei, det er et faktum at jeg i beste fall tenker mens jeg skriver – eller, jeg skriver for å tenke. Noe i den dur har William Faulkner sagt, eller en annen, at jeg ikke vet hva jeg tenker før jeg har skrevet det ned. Han har ganske sikkert sagt eller skrevet følgende:

At one time I thought the most important thing was talent. I think now that the young man must possess or teach himself, training himself, in infinite patience, which is to try and to try until it comes right. He must train himself in ruthless intolerance-that is to throw away anything that is false no matter how much he might love that page or that paragraph. The most important thing is insight, that is to be-curiosity-to wonder, to mull, and to muse why it is that man does what he does, and if you have that, then I don’t think the talent makes much difference, whether you’ve got it or not.

Willam Faulkner (Nobelprisvinner i litteratur)

Altså – kan vi lære noe av Magnus Carlsen? I livet? William Faulkner snakker nok mest om skriving – og dermed lesing. Kan det gjelde på andre områder? Ja, jeg spør dumt.

Vi hører ofte at det er viktig å akseptere seg selv. Du er god nok som du er. Ja, det er vanskelig å være uenig i det. Kierkegaard er en rimelig kjent filosof som skrev en god del om fortvilelse og angst. Han koplet litt dette med muligheter og ønsker/drømmer. Det er en type fortvilelse å ønske å bli noe man ikke kan bli. Det finnes flere typer fortvilelser. Mulig jeg kommer inn på de etter hvert. Her handler det om en viss realisme. Jeg beundrer Magnus Carlsen. Jeg innser (faktisk) at jeg må begrense meg til å slå den 9-årige Magnus i appen. Spille mot ham på gøy. Av og til klarer jeg det, og blir glad. De fleste gangene taper jeg. Dersom jeg vil bli virkelig god, så må jeg trene. Flere timer til dagen. Det gidder jeg ikke. Sjakk er gøy, men det er ikke livet liksom. For meg. Jeg aksepterer det. Så vidt.

I forhold til Magnus er jeg ikke så verst taper. Vis meg en god taper, og jeg skal vise deg en taper sa vi en gang, litt på skoy. Ja, et annet rart ord.

Magnus hater å tape. Han elsker å vinne. Han er smart nok til å vite at han er ufattelig god i sjakk. Kanskje trekker han i noen av våre «Jantelov» – gener iblant – han KAN virke som om han tror han er noe!! Gud forby!

Men, jeg spør:

Er det så innmari bra å være sikker på at du og jeg ikke er noe?

Må vi ikke av og til bare trø til? Jobbe for det vi brenner for? Jeg vet ikke om jeg klarte å reflektere her, men jeg tror det vakre for meg er klarere nå. Det handler ikke om det perfekte speilbildet. Det handler, banalt nok, om å gjøre det aller beste ut av det vi har. Det vi er født med. Å bli akseptert er ikke lett. Vi kan trø feil. Andre mennesker er fulle av meninger. Gode og mindre gode.

Alt Magnus Carlsen gjør er ikke harmonisk. Selv ikke sjakkspillet hans.

MEN,

Herregud så vakkert det er når han gruser verdenseliten i fredelig kappestrid. Selv om det slipper ut en «F..N» av og til. Han er ikke perfekt, men han har sannelig gjort det ypperste ut av det han ble tildelt. Han har neppe hatt tid til å speile seg mye. En historie jeg hørte på sendingene, var at 13-14 år gamle Magnus hadde vært borte fra foreldrene og familien en god stund. Da han kom tilbake, var den første han kontaktet treneren sin – Simen Agdestein. De trente sjakk. Magnus spurte om de skulle trene neste dag også, han var klokkeklar. Hvorpå Simen repliserte:

Magnus – i morgen er det julaften!

Til syvende og sist – det handler om forståelse. Tenker jeg. Se det vakre. I alle. Selv i deg selv. Drømme litt. Se seg i speilet og av og til tenke at det ER mulig. Ikke å bli verdensmester i sjakk, men bli verdensmester i ditt eget liv.

Banalt? Ja, men gjør du det? Eventuelt hvorfor ikke?

Bare spør. Det er snart tid for nye nyttårsløfter.

Lykke til! Godt nytt år!