Edvard Munch – hvorfor skriker han?

Elske, det har jeg aldri gjort. Jeg har følt den kjærlighet som flytter fjell og som omskaper mennesker – kjærlighet som virvler av hjertet og som har drukket blod. Men ingen har jeg kunnet si til – Kvinne, Du, Deg elsker jeg – Du er mitt alt.

Angivelig et Munch-sitat, men er det viktig hvem som sa det?

Hvem var denne karen? Jeg holdt på å si med sekk og lue på, men det hadde han kanskje sjelden. Han bar ofte med seg malersaker, og hadde gjerne noe på hodet. Oftere en hatt har jeg inntrykk av enn en lue, selv om det kan finnes bilder av ham med hodeplagg som kan minne om noe i nærheten av det vi kaller lue. Uten at jeg skal trekke frem de bildene her, det er aldri godt å vite hva man kan bruke av bilder uten å inngå i lange søknader og spørsmål om opphavsrett. Det er klart at bilder av alle slag er underlagt strenge regler, kanskje særlig på dette internettet som Munch selv aldri fikk oppleve. Bildene hans finnes nok nå i trillioner av eksemplarer. Forutsatt at det å se et bilde av Munch sine malerier er noe i nærheten av å se de samme bilder i denne virkeligheten vi alle lever i. Kanskje er det like nær som en hatt er en lue? Jeg vet ikke.

Skal du, om du imot all sunn fornuft ville lese denne teksten høyt, si Munck eller Monck?

Det ble et stridsspørsmål. Av alle ting som kunne diskuteres, så ble det viktig hvordan navnet skulle uttales. Det er mulig at Munch selv hadde meninger rundt dette, vi er vel alle opptatt av hvordan navnet vårt høres ut når andre snakker om oss. Kanskje ikke mer enn hva de snakker om, men likevel. Vi bryr oss. Om oss selv. Hvordan navnet uttales. NRK bøyet av i sin tid, og snakket om Munch – med tydelig U. Så ble mange forarget over det, og argumenterte heftig for at en tydelig O måtte være riktig. Ikke minst har jeg lest en bok om språket vårt, med sine finurligheter, av den gode professor Finn-Erik Vinje. Han vet nok godt hvordan hans eget navn skal lyde i andres munner, og han vet også meget godt hvordan Monck skal høres ut. Det er mindre viktig hva eieren av navnet måtte mene, så lenge han likevel er død og begravet. Jeg vet ikke hvem som har rett. Jeg vet ikke engang om jeg bryr meg så mye om det, men dersom noe skulle ha betydning – så vil jeg påstå at den personen som så og si eide navnet, som måtte bære det hele sitt liv, som måtte presentere seg med navnet, burde ha siste ord i saken. Det er vanskelig nå, han er som tidligere nevnt død og begravet. Begge deler. Det verste er nok å bare være begravet, og ikke død – det motsatte er mer levelig?

Ja, så dumt kan man spørre. Et lite forsøk på humor, som sjelden blir mottatt med stående ovasjoner. Nei, snarere tvert imot opplever jeg mang en gang. Er humor dårlig når ingen ler? Eller er den bare så intern at kun jeg selv forstår den? Ellers er den såre god? Hadde den bare blitt forstått…

Der ligger muligens noe begravd. Noe levende. Forståelse. Det ligger en plass under oss – eller over oss? Jaja, jeg vet sånt kan minne om Helvete og Himmelen, med store forbokstaver. Det er jo navn på noe, noe konkret som vi frykter eller elsker. Det finnes selvsagt mye litteratur, tanker og meninger rundt disse to plassene. Dante har skrevet en guddommelig komedie om både Helvete, Skjærsilden og Himmelen – eller Paradis. Konkret. Ikke noe tull. Alle får sin fortjente straff, og det er helt unntaksvis at noen kan spasere gjennom disse plassene slik som Dante gjorde – til og med i levende live. Ja, levende live. Det er kanskje ikke nok å være i live? Bør man, jeg eller du, også være levende? I live?

To skrik?

Det ble malt minst to skrik. Av Edvard Munch selv. Det er dissens – ja, tvil – om hvilket som er det første og hvilket som da nærmest er en kopi. Tvilen er ikke av Kierkegaardsk omfang, det vil si en tvil som gjør livet vanskelig å leve. Nei, det er rimelig konsensus – det vil si enighet – om at det bildet som nå henger i Munch-museet er det ferskeste. Nå nærmer det seg en slags enighet om at det er malt i 1910, mens det som henger i Nasjonalmuseet er malt i 1893:

Ser dere forskjellene?

Personlig liker jeg nok best det som ikke ble stjålet – vi husker vel de fleste av oss (som var i stand til å registrere noe som kunne huskes i 2004) at Skrik og Madonna ble fjernet på brutalt vis rundt kl. 11 den 22. august 2004. Eller husker du ikke så godt? Det dukker opp nå. Klokkeslettet husker de aller færreste, de må helst ha vært til stede – øyevitner – eller hatt særlig interesse i saken – museumsdirektør eller vaktmann. Datoen husker noen flere, enda flere årstallet. De fleste husker noe om at disse to maleriene ble stjålet, og at de ble funnet igjen noen måneder senere. Det er ikke så viktig, det er en del av historien til det ene Skrik-maleriet. Det ble skadet. Likevel er det neppe mindre verdt nå enn de ca 500 millionene det ble anslått til den gangen. Det restaureres, men arbeidet er komplisert. Begge bildene er malt på papp. Det tar skade.

Det til venstre ble ikke stjålet. De aller fleste mener det er originalen, i den grad det er mulig å si det. Munch malte mange av sine motiver flere ganger, og selv har han kanskje sett på det som nye versjoner av samme tema. Ikke som en kopi. Det er usikkert, han var skjødesløs i sin omgang med maleriene, han malte ute, satte de igjen ute, lot regn, vind, naturkreftene påvirke maleriene – såpass må de tåle! mente han. Ut i fra den tanke at et mesterverk, eller et veldig godt maleri, forblir like bra selv om det er tæret av vær og vind. Han malte ikke fotografier. Han malte følelser. I hvertfall mer og mer desto eldre han ble:

Fotografiapparatet kan ikke konkurrere med pensel og palett så lenge det ikke kan benyttes i himmel og helvete.

Edvard Munch

Er det forskjellige følelser i de to maleriene?

Vel, det er liten tvil om at det som henger i Nasjonalmuseet – altså originalen for de som liker slike uttrykk – er preget av eksperimenter, forsøk på farger, perspektiv, er malt direkte uten forhåndstegninger, klattet på, rettet på og så videre og så videre. Dette er omtalt blant annet av konservatorer som jobber med begge malerier – det som ble stjålet er mer gjennomført, mer profesjonelt utført. Det er også konkret annerledes dersom du ser på øynene til denne figuren i front, og på de to menn som står i bakgrunnen. Fargene er noe annerledes, rekkverket og en god del andre små detaljer. Det kan være opp til 25 års forskjell i tid på disse to, da det som regnes som det nyeste ble stilt ut i 1918. Alminnelig antatt at det ble malt i 1910, men en del mener 1915-1918. Noen få sjeler sier enda at 1893 er omtrent riktig for begge to, ja – til og med at det til høyre er eldst.

Det er en liten debatt, litt større enn hvordan Munch skal uttales.

Det er teknisk. Det er umulig å tolke Munch sine malerier ut i fra tekniske kriterier. Han gjorde sitt aller beste for å ødelegge teknikken, forstå meg rett. Han kunne male teknisk og anatomisk korrekt, særlig var han en meget god tegner og grafiker. Han ville bare ikke. Mange ganger ble mennesker en strek, en antydning. Trær det samme, gjerne i pastellfarger. Det viktige var ikke hvordan mennesker og trær så ut i virkeligheten, det viktige var hvordan Munch så…og følte.

Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så.

Edvard Munch

Noen prøver å finne ut at himmelen på den tiden bildet Skrik ble malt virkelig hadde røde og oransje skjær, fordi det var et vulkanutbrudd en eller annen plass, jeg tror i Italia. Jeg har lest noen bøker om Munch i den senere tid. Det hjelper bare litt på opplevelsen. Fordi han malte nok for at vi skulle føle noe. Noe viktig, sentralt, livsavgjørende. Det var livet hans. Hele tiden. Alt kastet til side for å male, selv familie. Han reiste rundt, i Europa spesielt, kom tilbake til Norge, brukte penger når han hadde penger, kjøpte flere hus. Brukte de på samme måte som han behandlet maleriene – skjødesløst. Det var vanskelig å være venn med ham, enda mer komplisert å være en bekjent – eller til og med søster. Det var tragiske hendelser, moren døde, søstrene døde. Han malte det også. Han malte enormt mye. Antagelig over 1 500 malerier. Tegninger og trykk i hopetall. Mesteparten kanskje mislykket?

Hvorfor skriker han?

Til og med to ganger? Det poenget er neppe stort, han malte som nevnt mye to eller flere ganger. Bildene hadde andre navn, så endret han dem. Skrik inngitt i en serie han kalte for «Livsfrisen»:

Første gang Munch stilte ut samlet mange av de bildene som er blitt kjent som Livsfrisen, var i forbindelse med Secession-utstillingen i Berlin i 1902. Der presenterte han 22 bilder på fire vegger under tittelen «Fremstilling av en rekke livs-bilder». Serien var delt i fire grupper: Kjærlighetens kime, Kjærligheten som blomstrer og forgår, Livsangst, og Død. Titlene viser de tre temaene som preger livsfrisen: kjærlighet, angst og død.

Kilde: SNL/Livsfrisen

Kjærlighet, angst og død. Koselig?

Det er selvsagt mulig å tolke Munch sine bilder på mange måter, og det blir hele tiden gjort. Omtrent som litteratur, og det er til og med hevdet at Munch gjennom sine malerier har skapt en hel filosofi. Det er mulig. Han var opptatt av blant annet Kierkegaard og Ibsen, samt Dostojevskij. Mange andre også, men disse tre sier en del om interessene. Det er livet med alle sine skyggesider. Vi skal alle dø, sannsynligheten er mulig å regne ut nøyaktig – den er 100%.

Å vite det er vanskelig. For noen nesten umulig. For de heldigvis ganske få – helt umulig. Hvem Munch ville likt i dag er selvsagt usikkert, men en jeg selv har oppdaget ganske nylig (ja, treig ja) er Tor Ulven. Han skrev mange dikt, og jeg siterer her noen ord fra et essay en annen samtidsforfatter, Jon Fosse, skrev om Ulven:

Den tause tiltalen i Tor Ulvens lyrikk går til menneska, men den går også til det som er utanfor menneska, det som er om alle mann låg døde. Det blir tradisjonelt kalla for Gud. I ein samtale om Ulvens lyrikk, med forfatterkollega Øyvind Berg, sa han at det i Ulvens lyrikk finst ein tiltale til eit slags «metafysisk du» og kanskje er det best å seie det slik, sidan omgrepet Gud er så belasta som det no eingong er, likevel vil eg halde fast ved omgrepet Gud, sjølv om eg nok veit at Ulven sjølv reknar seg som ateist og slett ikke vil like at eg trekker det inn.

Om dette kan si noe om Munch sine malerier vet jeg ikke, men det er en følelse jeg har. Hva Munch trodde på vet jeg heller ikke, det er i mitt hode mindre viktig. Han leste og var opptatt av filosofer og forfattere som lette etter lyset, som Kirkegaard. Om han fant det? Tja, ett av bildene han malte kan tyde på det:

Edvard Munch, Solen, 1911. Olje på lerret, 449 x 786 cm. Universitetet i Oslo. Foto: UiO/Terje Heiestad.

Dette ble malt på oppdrag til Universitetet i Oslo, og Munch sa selv om motivet:

«Jeg så solen sto opp over klipperne – Jeg malte solen.»

Kilde: wiki.uio.no

Det er positivt. Oppi alt. Vi leter alle etter noe, etter en mening. Ofte er det nok som i Tor Ulven sitt dikt «To fjernsyn»:

To fjernsyn som snør

mot hverandre

i en nattstille stue

kunne vi være


og det skulle snø

også utenfor, ned over huset.

et svimlende snøfall

som kosmisk støy



og endelig skulle vi

ikke forstå hverandre



Derfor skriker vi? Derfor skriker Munch? Fordi vi ikke forstår hverandre?

Vi er opptatt.

En opplysning er at Tor Ulven dessverre tok sitt eget liv, i en alder av 41. Han er kjent som «forfatterens forfatter», det vil si en som forfattere selv setter veldig høyt opp på den kunstneriske stigen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.