Innledning – Edderkoppnettet.

Hei, jeg heter Jakob. Det er på ingen måte et navn jeg har valgt selv, det henger igjen fra mine foreldres ambisiøse forsøk på å velge et godt navn til sin førstefødte sønn. Det ble også den eneste sønnen, og datter for den del. Så jeg håper de var fornøyd med valget. De lever ikke lenger. Jeg ble født i et omfangsrikt hus, nesten en herskapsbolig, som var nedarvet gjennom generasjoner. I min mors familie. Jeg ble født i huset, det stemmer. De trodde ikke på norske leger og sykehus, og ville at alt skulle skje i hjemmets lune favn. Et resultat av at familien til min mor hadde tilhørt Jehovas vitner siden den spede begynnelse i Norge. De var ikke spesielt glade i norske leger eller sykehus. De var ikke glade i andre mennesker i det hele tatt slik jeg oppfattet det underveis i oppveksten. Med mindre menneskene hadde håp om å tilhøre de siste 144 000 som skal bli rykket opp og styre himmel og jord sammen med Jesus Kristus etter dommedag. Det håpet har bare den som bekjenner seg til den rette tro, og blir med i det kommende tusenårsriket. Det er langt i fra alle forunt. Dommens dag er høyst reell, og den er på vei. Helt fra Jesus Kristus ble innsatt som konge i Guds rike i 1914, så er det nesten vilkårlig når det vil skje – eneste sikre er at det vil skje snart. Da skal Satan styrtes, og Jesus skal dømme levende og døde. Jeg gleder meg! Faktisk har jeg tjuvstartet på den jobben. Det kommer jeg tilbake til. 

Mor 

Jeg så på henne. Tullet hun? Hun måtte tulle. Problemet var bare at mamma sjelden tullet med noe som helst. Hun var alvorlig mesteparten av tiden. Det var ikke så rart, hun hadde et stort ansvar i denne verden. Det lå et ansvar på henne som lignet en mørk sky fra mitt synspunkt, aldri fravek den fra hennes hode og den formørket ikke bare hennes tilværelse, men også i høy grad min. 

Blant andre barn var jeg langt i fra komfortabel. Jeg forsto dem ikke, men gjorde mitt ytterste for å være en del av gjengen. Inne i varmen. Det føltes viktig, selv om jeg ikke skjønte hvorfor. Jeg smugleste en del, under dynen. Det var ikke lov å lese annet enn Bibelen hjemme. Alt nødvendig sto der. Det trodde ikke jeg. Dessverre. Så jeg leste mye rart. Ting som mamma og pappa ville brent umiddelbart. Bøker som ingen av mine jevnaldrende hadde hørt om.  

En ting var Darwin, og hans «Artenes opprinnelse», en helt annen ting var filosofiske bøker fra Platon, Aristoteles, Descartes, Nietzsche, Immanuel Kant og flere som jeg manisk leste for å få en motvekt til de 66 bøkene i den anerkjente «Kanon». Tanker var farlig. Selvstendig utformet kunne de undergrave den eneste sanne og rette tro. Mamma hadde nok noen mistanker, og det bidro helt sikkert til at den mørke skyen tidvis laget tordenvær rundt henne. Da var det best å ligge dørgende stille, ja – faktisk spille død.  

«Bibelen er Guds Ord og inneholder sannheten».  

Det er første læresetning – viktig. Ja, Gud, det er viktig. Å bli forvist fra Jehovas Vitner var, og vil alltid være, en skjebne mye verre enn døden. Det ville bety evig fortapelse.  

I voksen alder forstår jeg at mamma kjempet med alt hun kunne mobilisere av indre styrke, tro og inderlighet – paret med et temperament som var selveste Thor verdig (selv om jeg aldri ville nevne det, selvsagt!). Hun kjempet for at jeg skulle bli med i tusenårsriket, som var like rundt hjørnet etter hennes oppfatning. Dersom de eldre oppdaget mine kjetterske tanker og lyster, så var skjebnen min beseglet – kanskje med de 7 segl som er nevnt i Åpenbaringen? Jeg vet ikke. 

Jeg vet bare at den eneste bursdagsfeiringen jeg noensinne ble invitert til gikk rett i vasken –  bokstavelig talt. En av de kule kidsa skulle feire bursdagen på selveste Halloween, og hadde invitert meg! Utrolig! Jeg trodde mamma tullet da hun sa jeg ikke kunne gå. Jeg måtte bli hjemme. Det ble mitt første alvorlige opprør, jeg gikk så langt at jeg trosset en direkte ordre og gjorde meg klar til å gå på festen i de skjulte gemakker av mitt eget rom. Jeg skulle snike meg ut, tenkte jeg.  

Mamma oppdaget meg. Selvsagt gjorde hun det. De fleste mødre har en syvende sans når poden prøver å være ulydig. Min mamma hadde i tillegg en rekke sanser som hun hadde fått direkte fra Jehova, tenkte jeg i mitt stille sinn mange ganger. Hun grep meg på vei ut vinduet. 

Hun så at jeg hadde sminket meg. Kledd meg ut til og med. Ja, jeg hadde dratt det litt vel langt. Jeg hadde kledd meg ut som selveste Dracula, vampyrenes konge. Med blod smurt utover de spisse tennene, munnvikene, ansiktet og brystet – som om jeg nettopp hadde bitt tennene i en ung jomfru og tømt henne for blod. Det falt ikke i god jord – det falt minst 6 fot under, og alle klærne mine ble revet av meg og hevet inn i peisen hvor mamma umiddelbart satte fyr på dem nesten samtidig som hun hev meg inn på badet og la hodet mitt oppi vasken for å spyle vekk alle spor av blod – for å si det litt dramatisk så er Jehovas Vitner antagelig Draculas største fiende! De tillater ikke engang blodoverføring ved dødelige sykdommer ut i fra en tolkning av denne teksten fra Apostlenes gjerninger: 

«Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene, at dere holder dere borte fra…blod” (Apg 15:28-29) 

Vitnene forstår det slik at Bibelen forbyr enhver bruk av blod og ikke bare mat med blod. I hvert fall ikke stuereint å suge blod fra uskyldige jomfruer! 

I etterkant kan jeg forstå at mamma ble sint. Den gang ble jeg bare uhyggelig skuffet, og satt med en sinnsstemning som passet med Halloween hele kvelden. Den mørke siden. Det var det nærmeste jeg kom i min barndom en feiring av noe annet enn minnehøytiden for Jesus Kristus sin død. Den ble feiret en gang i året, og var antagelig det tristeste jeg var med på. De fleste av oss satt og så på at de utvalgte drakk Jesu sitt blod og spiste hans legeme i form av (lett)vin og usyret brød. Vi andre var ikke verdige.  

Dracula var i hvert fall IKKE velkommen. 

One Reply to “Innledning – Edderkoppnettet.”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *