Sofaskribentens virkelighet – finnes den?

Ja, gjør den? Finnes virkeligheten i det hele tatt? Det høres ut som et idiotisk spørsmål, selvsagt. Litt som X-files. En serie som har gjenoppstått, eller kanskje aldri forsvunnet? Jeg vet ikke helt, jeg vet bare at jeg satt i sofaen her en kveld og klikket litt rundt. Plutselig kan man si, så fant jeg nye (for meg) episoder av X-files. Det var litt gøy, tenkte jeg. De som er hovedpersonene har åpenbart blitt eldre de også. Som de fleste av oss. Det er ikke sånn at jeg skal dra langt ut på viddene, eller verdensrommet for den del, jeg vil bare nevne at denne serien var en av flere som trigget en fantasi hos meg – og antagelig mange andre. Er vi alene i universet? Det var den ene delen av denne fantasien. Den andre – har det noe å si?

X-files gikk mange runder, rundt og rundt i stadig større sirkler. Fox Mulder var i starten optimist, han hadde tro på annet liv enn det vi kan finne på jorden. Han var åpen for alternative virkeligheter også rundt og rundt oss. Hvor mange dimensjoner finnes det? Dette er ingen vitenskapelig avhandling, så jeg sakser fritt fra der jeg finner noe informasjon:

A Universe of 10 Dimensions

To break it down, dimensions are simply the different facets of what we perceive to be reality. We are immediately aware of the three dimensions that surround us on a daily basis – those that define the length, width, and depth of all objects in our universes (the x, y, and z axes, respectively).

Fra universtoday.com

In the tenth and final dimension, we arrive at the point in which everything possible and imaginable is covered. Beyond this, nothing can be imagined by us lowly mortals, which makes it the natural limitation of what we can conceive in terms of dimensions.

I

Dana Scully tvilte. Og tvilte. Hun var legen, vitenskapskvinnen. Troen på det logiske, at det vi ser er det som eksisterer. Til nøds kan vi bruke mikroskop til å se sånt som ikke er synlig for våre begrensede øyne. Eller lytte etter lyder som bare kan oppfattes av enkelte dyr eller insekter. Som ikke eksisterer for oss mennesker. Normalt sett. Høyfrekvent. Eller om vi bare er litt døve, som meg. Da er det mange lyder som ikke eksisterer. Behagelig vil noen si, det er nok av klagemål i denne verden – og mange ganger har jeg nok med mine egne. Trenger ikke å høre andres. Fox Mulder måtte ofte høre på Dana. Det var plagsomt. Hun måtte til gjengjeld høre på fantasiene hans. Det var minst like plagsomt. To planeter som eksisterte i hvert sitt univers, for å minnes gode sanger fra vår trubadur Bjørn Eidsvåg.

Ja, for han har selvsagt rett. Jeg har mitt univers. Forskjellig fra ditt. Det merkes spesielt i tette forhold, når vi ønsker å bli forstått. Så inderlig.

Bøker – hvorfor skrives de?

Ja, er det mulig å svare på et så tåpelig spørsmål? Jeg innrømmer at jeg leser en del bøker. Har jeg noen nytte av det, kan et intelligent menneske sannelig spør. Hadde Fox Mulder noe nytte av å tro på sine Aliens? Å undersøke alt han kom over av spor? Kunne han ikke brukt tiden til noe annet? Reddet menneskeheten, forhindret krig eller tatt vare på katter som ellers var hjemløse?

En ting er å lese bøker. En helt annen ting er å skrive disse bøkene. Det finnes utallige mengder av bøker som er skrevet. Vi har ingen mulighet til å ha full oversikt. En god del forsøk ligger rundt og rundt i nattbordskuffer, på servietter, på PC, Laptop eller andre lure plasser. Ludwig Wittgenstein hadde mesteparten i skoesker. Som ble funnet etter han døde. Franz Kafka forlangte at alt han hadde skrevet skulle brennes.

Dette er to karer fra Østerrike. Den ene fra en rik og mektig familie, han kunne leve i sus og dus hele livet om han så ville. Begge jøder. Den andre fra mer moderate kår, som jobbet innen forsikringsbransjen hele livet. En ble professor nesten mot sin vilje, han klarte kun i få perioder å utføre det som forventes av en professor. Mye av tiden bodde han ensom på en knatt i Norge. Der skrev han mye. Som aldri skulle utgis om det var opp til ham. En annen tråkket til jobben som et vanlig menneske. Jevnt og trutt. Han skrev på fritiden. Hjemme i sin trange bolig.

Wittgenstein tenkte på språk, Kafka brukte språk. Det er selvsagt forenklet. Det kan snus. Kafka kunne ikke skrive uten å tenke på språk, og Wittgenstein kunne ikke tenke uten å bruke språk.

Disse to har forandret litteraturen på forskjellig vis. Kafka er av mange regnet som tidenes beste forfatter. Wittgenstein er regnet som en av tidenes beste filosofer – åpenbart innen språkfilosofi da. Det er strengere krav innen filosofi antagelig, det kan i større grad måles og veies. En metafor selvsagt. Forstår alle hva jeg mener? Det er åpenbart ikke mulig å veie eller måle noe som er kommet ut av tenkningen til Wittgenstein. Det er lov å si det likevel. De fleste vil forstå noe av det jeg mener, at Kafka er vanskeligere å måle og veie. Begge er døde, så i fysisk forstand er det nå umulig.

Hvorfor skrive noe som bare i overført betydning kan måles og veies? Som aldri kan få den meningen forfatteren ønsket? Det blir nemlig tolket. En av mine favoritter sa en gang for flere hundre år siden:

Det er en større oppgave å tolke tolkningene enn å tolke tingene

montaigne (1533-1592)

Dette sitatet fant jeg i en bok av Jaques Derrida. En annen språkinteressert fyr. En av de sentrale de siste femti årene. Han er også død. Såpass sent som i 2004. Han var opptatt av mye rart, kanskje særlig hva språket vårt egentlig betyr og hva vi kan eller ikke kan uttrykke ved hjelp av det. Det er noe undertegnede også er opptatt av. Et eksempel brukes i Store Norske Leksikon:

Trangen til metafysikk er en del av skriftens vesen, skriften tildekker sin egen funksjon idet den skrives, slik Platon glemmer at han skriver alle dialogene og i Faidros vurderer talen som det eneste saliggjørende. Det er skriften selv som produserer alle de klassiske begrepsparene liv/død, tale/skrift, nærvær/fravær, natur/kultur og så videre som den metafysiske tradisjonen ernærer seg av.

Derrida forsøkte å fange inn dette skriftbegrepet ved å fokusere på selve tegngivningsfunksjonen. Meningen med et trafikklys er ikke at det står der som dekorasjon. Det må være en forskjell mellom uttrykket («rødt») og betydningen, nemlig («stå stille»). Men det er ikke denne faktiske forskjellen Derrida var ute etter, men selve den rene bevegelsen som skaper denne forskjellen. Det var dette han – ved å lage et nytt ord på fransk – kalte différance.

SNL – Jaques Derrida

Herregud! Hva betyr dette da? Gudene må vite. Hvilke guder, kan vi spørre? Hva betyr ordet «GUD» for deg? Eller meg? Eller noen av de som er nevnt i teksten her? Metafysikk handler om å tenke. Platon tenkte mye. Mange tenker enda. Det kunne være fristende å tro at vi på snart 3 000 år har tenkt ferdig?

Mye tyder på det motsatte. Vi tenker fordi vi må? Vi skriver fordi vi må? Skriver vi det vi tenker? Ja, kanskje. Jeg har tenkt på dette nå mens jeg skrev. Det ble likevel ganske annerledes enn jeg ville trodd da jeg startet å skrive. Det er sånn for mange. Blant annet noen av våre mer kjente forfattere, nevnes kan Jon Fosse, Karl Ove Knausgård og Dag Solstad. Litt tilfeldig valgt, men likevel ikke. Jeg leser disse nå. Også hva de mener om skrift, tanker og hvordan vi uttrykker oss. At jeg nevner disse tre, betyr IKKE at andre er mindre viktige eller at jeg neglisjerer kvinner. Det vil være en tolkning av mitt skriveri. Som kan være rett eller gal, og kanskje vanskelig å tolke også. Hvorfor tolker du teksten slik du gjør? Det er et evig spørsmål for alle som skriver.

Svaret er 42?

Jeg tror knappest det finnes et bedre svar enn det som ble gitt av Douglas Adams (indirekte) i hans bok The Hitchhiker´s guide to the Galaxy:

«The answer to the ultimate question of life, the universe and everything is 42.»

The Independent: artikkel

Hva er historien? Jo, det blir bygget en superduperfantastisk datamaskin som kalles for Deep Thought i den hensikt å få svaret på det alle intelligente lurer på, i hele universet lurer de på det: Hva er meningen med livet? Og universet? For ikke å snakke om alt? Denne maskinen bruker snaue 7 1/2 million år på å tenke, kalkulere, fundere. Endelig kommer svaret, de som en gang spurte og laget maskinen er selvsagt forlengst døde. Så lenge lever selv ikke hyperintelligente Aliens. Så det er tipp, tipp, tipp osv som får svaret. Det de har ventet på. Tilbedt denne GUDEN. I millioner av år.

Svaret er skuffende. 42??

Deep Thought har selvsagt forutsett at dette svaret nok kan skuffe noen, og er snill nok til å poengtere:

Deep Thought points out that the answer seems meaningless because the beings who instructed it never actually knew what the Question was.

Kan det være vi skriver for å finne spørsmålet? «Finnes min virkelighet?» er kanskje feil spørsmål? Antagelig er svaret på det nøyaktig 42.

Lenger enn det er det ikke lett å komme. Derfor skriver vi enda.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.