Edderkoppnettet – utkast

Innbyggere Lilleby i går: 9635 voksne personer. 

Innbyggere Lilleby i dag: 9634 voksne personer. 

Han hostet lett. Uten å vite helt hva det kom av. Den ene foten kjentes ut som den hadde sovnet stille inn. Han beveget forsiktig på den andre foten. Det var trangt. Ubehagelig trangt. Kunne de ikke komme nå? Hva i alle dager somlet de med? Det var rett nok en litt søvnig stemme som hadde svart da han ringte inn for en halvtimes tid siden. Likevel- det var ikke hverdagskost å få en telefon som opplyste at det så ut til å ligge en død person i et hus i Lilleby.  

Så den lett søvnige personen på politikammeret våknet raskt til liv:

«Hva sa du?? En død person? Hvor?»

Spørsmålene haglet, som forventet. Planen hadde vært å kun opplyse om adressen, og så legge på. Det hadde blitt for vanskelig. Det var en sitrende følelse som spredte seg langsomt i hele kroppen og gjorde den god og varm, selv i den kalde høstnatten. Han måtte nyte øyeblikket bare en liten stund. Så han svarte på et par spørsmål. – Ja, han var ganske sikker på at personen var død. Hvordan kunne han være sikker? Jo, det virket som om hodet var skilt fra kroppen- det regnet han som et ganske solid bevis. Da våknet personen i andre enden til liv på ordentlig. Ikke spor av trøtthet i stemmen lenger. Han la på. 

Han lyttet. Var det ikke en bitteliten, tynn og nesten uhørlig stemme som kom innom og liksom hilste på når vinden laget små bølger i de florlette gardinene som han selv hadde kjøpt for mange år siden? Det var tydelig at de var gamle nå. Ingen tok de ned lenger for å gjøre de rene. Inni hodet beveget det seg. Det var en lang orm som krøp rundt i hjernebarken og hentet frem minner. Langt tilbake i tid. Den gang verden virket ny og spennende. Den gang alt kunne skje. Eventyret lokket. Det var lenge siden nå.  

Han hadde vært ung en gang. Det var han sikker på. Han husket bruddstykker av et lykkelig liv. Det var reiser til fremmede strøk. Nye lukter, annerledes mennesker. Spennende mennesker. Ikke som i den bygda han var vokst opp i. Lilleby. Der var det lite spenning. Livet gikk sin gang. Barn kom til verden, og de gamle døde. Det var en verden i miniatyr. Slekt skal følge slekters gang, slik han sang på søndagsskolen. I en liten bygd merkes det godt. En gutt blir født. Han vokser opp og møter andre barn. De blir venner, kamerater, kjærester. Det er litt slåssing, litt krangling- men, mest av alt er det vennskap og kjærlighet. Til slutt dør gutten som en gammel mann. Det er trygt. Det er godt. Det er gudsjammerlig kjedelig. Det minnes han. Faren døde slik. 

Han fant på ting. Ting som brøt med kjedsomheten. Det var uskyldige narrestreker- han kunne finne på å samle sammen hundebæsj og legge på trappen til Frøken Sørensen, den fine Frøken Sørensen som trippet til skolen i pene drakter hun hadde kjøpt gjennom glansede magasiner og som kom i posten. Det var en stor begivenhet når Frøken Sørensen fikk en ny pakke i posten. De fleste i bygda visste når det skjedde, alle var på et tidspunkt innom postkontoret hvor Fru Zakariassen regjerte. Noen minutter i hennes overveldende selskap og du hadde full oversikt over hvem som hadde fått brev og pakker- ikke langt unna at du også fikk vite innholdet. Noen mistenkte nok at Fru Zakariassen hadde sine små triks for å åpne brev uten at den som senere skulle glede seg over innholdet noensinne fikk vite at Fru Zakariassen hadde gledet seg først.  

Nok om det, tilbake til hundebæsjen. Det var en triumf de gangene han ringte på døren til Fru Sørensen, og hun kom ut og åpnet døren på gløtt- bare for å se at hennes lille og søte katt uforvarende hadde tvinnet seg selv inn i et tau som var festet i det eneste treet hun hadde i hagen. Eller at et av hennes dyrebare klesplagg på uforklarlig vis hadde havnet opp i det samme treet. Det kunne også skje at han hadde flyttet den røde sykkelen med handlekurv til baksiden av huset.  Alt dette førte til at Fru Sørensen uten å tenke sprang ut på trappen og tråkket rett oppi en stor og god haug med hundebæsj. Det var et herlig syn, som han nøt i fulle drag fra sin utkikkspost. Han hadde nemlig det, en utkikkspost.  

Det hadde han alltid hatt. Hele livet. Det var viktig å se hva som skjedde. Hvordan reaksjonene var. Særlig var han opptatt av de pårørende. Hvilke uttrykk de hadde. Han passet på at utkikksposten var en plass hvor han helt anonymt kunne studere konen, sønnen, datteren, faren- desto flere nære pårørende det var, desto mer lykkelig ble han.  

Nå ventet han altså. I det samme utkikkspunktet han hadde hatt fra han var liten gutt og vokste opp i Lilleby. Det passet bedre da. Nå var han blitt en voksen mann, nesten 180 centimeter lang og lett fyldig. Det var trangt nå. Han pustet rolig, telte til 10 hver gang han pustet inn og slapp den lett forurensede luften nesten like langsomt ut igjen. Han hadde lært en del om pusting, det var viktig for å beholde roen. 

Endelig kom politibilen ulende. 

Fornemmelsen av en morder 

Embla så seg rundt i rommet. Det var et rom for stillhet og ettertanke. Bøker sto stablet i de mange bokhyllene, ja- det var ikke plass til alle, så de lå oppå hverandre og mange plasser var dybden i hyllene utnyttet slik at det var to rekker med bøker. En gammel lenestol, trekket var mønstret og slitt. Spesielt på armlenene. En liten krakk sto slik at bena kunne hvile på den. Trukket i samme mønster, slitt. Mye brukt. Det luktet ensomhet. Tid brukt til å drømme seg bort, lese om skjebner i bøkene, slippe å leve? Embla visste ikke. Selv leste hun lite, det var så mye som skjedde i livet. Ting å få med seg. Hadde ikke tid til å lese om hva endre tenkte eller gjorde. 

«Embla! Kom her. Fort.»

Det var Svensen, den nye kriminaletterforskeren som hadde kommet helt fra Oslo og opp her i Lilleby. Det hadde visst med en kjæreste å gjøre, han hadde bedt om å bli forflyttet.  

Hun skrittet over bøker, puter og pyntegjenstander som lå spredt på gulvet. Det hadde vært en kamp, ingen tvil om det. Ikke så langvarig, vil hun si- men, ganske heftig. Hun kom seg bort til Svensen, en ganske kjekk kar- det måtte hun innrømme. Høy, slank, med blondt hår og blå øyne. Ikke at hun tenkte noe skulle skje mellom dem, men samtidig var det lenge siden hun hadde hatt noe forhold som varte mer enn 4- 5 dager. Det var lenge siden det også, når hun tenkte seg om. Mange uker. Hun hadde et kort forhold til Bjørn, som hun kjente fra langt tilbake i tid. Da bodde han her, de gikk på samme skole. Det gled over, nærmest av seg selv. Fint så lenge det sto på, men det er vanskelig å ta opp en tråd som aldri egentlig var der. Hun husket knapt Bjørn, men han husket tydelig henne. Litt for tydelig, følte hun. Kunne fort bli krevende med et slikt forhold. 

  • Hva er det? Svensen var rød i kinnene, han stotret litt når han snakket: « Embla, se på dette! Hodet er skjært av halsen, det ser ut som det er gjort med en sløv kniv. Jeg blir faen meg syk av å se på det!» Han tok seg inn litt, pustet dypt. Han var erfaren, men dette! Dette så ut som ren og skjær ondskap. Faenskap. Blod over alt. Hvor mye blod inneholder en menneskekropp? Han visste det, hadde gått på kurs, men nå sto det stille. Det så bare vanvittig mye ut. 

Embla så. Kroppen lå vridd, beina hadde en unaturlig stilling. De var knekt. Begge to. Så ut som kraftige slag mot kneskålene, men hun ville ikke trekke slutninger. Ville alltid vente på rapporten, det var sikrest. Nå var det førsteinntrykkene som gjaldt. Suge inn stemningen, prøve å forestille seg hva som hadde skjedd. Hun var en empat, hadde blitt fortalt det. Kjente følelser bedre enn de aller fleste, kunne nesten ta på dem. Plagsomt i mange situasjoner, men hun hadde lært seg å sette pris på det. Det hjalp ofte i etterforskningen. Kvinnelig intuisjon? Ja, en form for det. Hun visste ikke, brukte det bare som best hun kunne. Her følte hun raseri. Aggresjon, innestengte følelser. Voldsom utløsning. Var det noe seksuelt? Vanskelig å tolke, klærne var revet i stykker. Kvinnen lå nesten naken. Verste var at Embla kjente henne. En gammel lærerinne fra Lilleby skole. Hva var det hun het igjen? Hun husket ikke, måtte sjekke det. Hodet skjært av halsen. Hun kjente magen trakk seg litt sammen. Angret litt på kebaben hun hadde svelget nesten hel på vei til politistasjonen. Ble kalt inn, en anonym telefon. Vakthavende Simensen hadde ikke trodd det han hørte, men tok ingen sjanser. En mannsstemme. Rolig. Behersket. Modulert. Embla måtte høre opptaket, sikkert flere ganger. 

Hun gikk ut i hagen. Så opp mot himmelen. Grøsset litt. Det var kjølig, men hun følte også noe annet. Som om noen så på henne. Studerte henne. Hun kikket seg rundt. Mange hus her nå, ikke så mange da hun gikk på skolen. Den store villaen lå der i skråningen enda. Litt forfalt nå. Hun så det blafret i noen gamle gardiner. Hvem tok vare på huset nå? Hun ristet. Snudde. Gikk inn igjen. Kjente en prikking i nakken. I dag var hun nok overfølsom.

Tross alt er mord ikke hverdagskost her i Lilleby. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.