Dostojevskij – den idiotiske Messias

(Bilde: Detalj av V. G. Perovs maleri, 1872. Archivo Iconografico, S.A./CORBIS. Lisens: Begrenset gjenbruk. Fra SNL.)

Den russiske bjørnen

Russland. Et mektig rike. Et mektig folk. I boken Den Russiske Idé, skriver Nikolaj Berdjajev at «Nest etter jødene er russerne det folket som er mest preget av den messianske idé» – han mener da at det er en grunnleggende tro i det russiske folket. De er utvalgt, de skal gjøre en forskjell, de skal bringe sannheten til verden, de skal frelse oss alle. Russlands misjon var, og er kanskje enda i noen kretser, å «være bæreren og vokteren av den sanne kristendom, av ortodoksien. Dette var et religiøst kall».

Jeg har lest en del om Russland i det siste. Ikke så mye den konkrete historien, men hva de har tenkt gjennom tidene, hva de trodde på, hvordan kom de til å bli et av de rikene med den mest grusomme historien som tenkes kan? Lenin og Stalin. Kommunismen. Revolusjonen som skulle frigjøre folket i 1917. Den førte til de største massemord verden noensinne har sett, med mulig unntak for Kina. Under Stalin fikk vi begrepet «Den store terror»:

Alt i alt døde rundt to millioner sovjetborgere i løpet av 1930-tallet på grunn av politisk forfølgelse, enten ved at de ble henrettet eller ved at de døde av utmattelse eller sykdom i en av de mange tvangsarbeidsleirene i det store systemet av sovjetiske fangeleire, Gulag. Kilde: SNL

Dette skjedde lenge etter at Dostojevskij var død, han døde i 1881, men også han fikk oppleve på kropp og sjel hvordan et regime gjør sitt ytterste for å kneble sine motstandere: «I april 1849 ble Dostojevskij arrestert for deltagelse i den liberale Petrasjevskij-kretsen». Han ble dømt til døden, men benådet i siste øyeblikk – i stedet fikk han 4 år som tukthusfange og 4 år som straffesoldat. Dette kom til å prege ham, særlig forfatterskapet fikk på en vridd måte glede av disse årene – det vil si at vi lesere fikk lov å dykke ned i noen av historiens mest dyptpløyende romaner, som graver i den menneskelige sjel, dets åndelige utrustning, utforsker skyld og straff, gir oss verktøy til å takle tilværelsens uutholdelige letthet, som Milan Kundera skrev om.

Var Russland bedre før? Før kommunismen? Da Dostojevskij levde? Det var mange som mente det på 1800-tallet, det fantes to hovedretninger i den tiden: de slavofile og de vestorienterte. Berdjajev skriver mye om dette i sin bok Den Russiske Idé, og her skal jeg ikke drive noen utstrakt historiefortelling. Tross alt skal det handle om Dostojevskij. Det er likevel en sentral del av den tiden han levde i, og mye av hans egen tenkning og skriving er relatert til det samfunnet han levde i – naturlig nok. Det foregikk en form for kamp mellom de som hadde en tendens til å idealisere eller se med romantiske øyne på «gårsdagens» Russland, og de som ville se fremover, se mer mot det vestlige. Begge strømninger elsket friheten, men så forskjellige løsninger for hvordan det russiske folket skulle bli fritt. Dostojevskij sto åpenbart i en liberalistisk tradisjon, særlig da han var ung. Etter fangenskapet endret han nok en del på sine egne tanker og oppfatninger, og jobbet frem de virkelig store romanene:

Hans diktning gjenspeiler menneskenaturens stormfulle og lidenskapelige dynamikk. Mennesket river seg løs fra ethvert fasttømret levesett, bryter med sin normregulerte tilværelse og beveger seg over i en annen dimensjon av væren. Med Dostojevskij fødes en ny sjel, en ny verdensoppfatning.

Berdjajev skriver dette i Dostojevskijs verdensanskuelse, en bok han ga ut etter å ha blitt tvunget ut i verden i 1922 av de sovjetiske myndigheter – de satte nær 200 intellektuelle og farlige mennesker (tenkende) på en dampbåt og sendte dem til Tyskland. Det nyttet ikke å omvende disse til marxismen, og like greit å bli kvitt dem. Senere ble det gjort på atskillig mindre humant vis, nå risikerte de tross alt bare å bli sjøsyke. Boken ble skrevet i Kiev, av den som kanskje er den mest kjente filosofen og litteraturviteren fra Russland (de brukte gjerne Russland i stedet for Sovjetunionen om sitt fedreland). Sovjetunionen ble som kjent opprettet i 1922, etter at disse var deportert.

Berdjajev var en åpenbar beundrer av Dostojevskij. Han satte ham opp mot Tolstoj, og mente helt klart at Dostojevskij var en skarpere tenker enn Tolstoj, en som ser revolusjonen pågå i mennesket, som er profetisk i sin kunst, og sier:

En dyplesning av Dostojevskij er alltid en begivenhet i livet, den brenner og svir, og sjelen får dermed en ny ilddåp.

Selvsagt høres dette dramatisk ut, og vi kan ikke alle føle det slik. Selv har jeg opplevd Dostojevskij på nytt i voksen alder, og leser stadig mer av ham. Det gir mer mening desto mer av livet du og jeg har erfart. Det krever en åpenhet for avgrunnene i menneskene, i oss selv, men det er sannelig også mye humor i bøkene hans. Det er en dyp åndelighet, en kristen åndelighet, som fokuserer på frihet. Det store spørsmålet for Dostojevskij er:

Hvordan kan mennesket bli fritt?

Berdjajev tar nesten helt av i sin beundring:

Dostojevskij er av så stor verdi at det russiske folket alene ved å frembringe ham har rettferdiggjort sin eksistens i verden, og dette vil han bære vitnesbyrd om på folkenes dommedag.

IDIOTEN

Fyrst Lev Nikolajevitsj Mysjkin er på toget. På vei mot Russland. Tilbake til sine hjemtrakter. Sitt fedreland. Han har med seg en liten bylt med skitne klær, og det er hele hans gods på denne jord. Han er lys å se til, og «Øynene var store, blå og gjennomtrengende; i blikket var det noe rolig, men tungt, noe av det underlige uttrykk som kunne få en til å tro at han hadde epilepsi». Det hadde han, noe som blir gjennomgående i handlingen. Han kommer i snakk med Parfjon Rogosjin, som også blir en sentral karakter. Han er mørk. De samtaler, som man gjør på et tog med fremmede i Russland, og Fyrsten forteller:

…det var lenge siden han hadde vært i Russland, over fire år, at han var blitt sendt til utlandet på grunn av sykdom, en underlig nervesykdom, en slags fallesyke eller sanktveitsdans som ytret seg ved skjelving og kramper.

Den mørkhårede ble sittende og smile og måtte til slutt le da den lyshårede på spørsmålet: «Ble De så helbredet?» svarte: «Nei.»

Dette er typisk Dostojevskij. En underfundig humor går igjen i alle bøkene hans, og menneskene er ofte ganske håpløse tilfeller. De vellykkede interesserte ham ikke nevneverdig, de er kulisser i fortellingene. Det er de fattige, de hjemløse, de forbryterske, de som ønsker å leve et liv i sannhet, de som mislykkes med det og de tåpelige som er gjennomgangsfigurer. Her er det ikke tilfeldig at den ene er lys og den andre er mørk. Det vil komme igjen som et tema i hele romanen, denne kampen mellom det lyse og mørke – formidlet med stor humor. Dostojevskij skriver tragedier:

Dostojevskijs romaner er ikke romaner i egentlig forstand, de er tragedier, om enn tragedier av et særskilt slag. De er uttrykk for den indre tragedien i hvert menneskes unike skjebne, i menneskeånden, og som lar seg avdekke bare når den belyses fra flere synsvinkler og ved forskjellige øyeblikk langs livsveien.

Berdjajev, i Dostojevskijs verdensanskuelse.

Enhver god tragedie inneholder mye humor, håp, livsglede, menneskelig fellesskap og underlige påfunn av underlige mennesker. Bøkene hans kan leses på mange måter, som all stor litteratur – og Dostojevskij er en av de aller største. Kanskje til og med økende. Det er en dybde i den psykologiske gravingen som ingen andre kan vise maken til, først og fremst fordi det også er åndelig, mystisk og ikke minst frihetselskende. For å bli fri, må mennesket gjennomgå lidelse. Det er den åndelige vei.

Om du eller jeg vil lese Dostojevskij som en profet, som en åndelig veileder, som en psykolog som på mange måter overgår Freud og mange av dagens psykologer – eller som storslåtte fortellinger, med mye dramatikk og kjærlighet, morsomme episoder, tankevekkende dialoger eller som noe helt annet, ja – det er faktisk helt opp til oss. Jeg finner etter hvert mye hos ham, ting som jeg ikke har oppfattet tidligere, som er en del av en modning. Dostojevskij opplevde mye i livet, han var på tukthus, han var syk:

Idioten ble skrevet i 1867-68, på en tid da Dostojevskij var i landflyktighet, pint av epilepsi, fattigdom og spillegalskap. At dikteren levde i stadig frykt for sløvsinn og åndelig mørke, forbinder ham med bokens hovedperson.

Fra omtale på baksiden av Idioten, utgitt på Solum Forlag A.S 2001, annet opplag 2005.

Fyrsten som er på vei tilbake til Russland, er en karakter som illustrerer et av de mest ambisiøse motiver for en roman gjennom tidene. Dostojevskij vil fremstille «det absolutt gode menneske». Et Kristus-menneske. Som vandrer gjennom våre gater og blir sett på som en idiot. Hvordan hadde Jesus blitt mottatt i dag? Satt på galehus? Dette er en mann som vender det andre kinn til, som tilgir sine fiender, som ikke oppdager at det konspireres mot ham – selv av de som han regner i sin nærmeste omgangskrets. Han har et klarsyn, meninger som han ytrer uten helt å vite hvor kontroversielle de fremstår i en normal hjerne, han ser inn i hjertene til mennesker uten helt å forstå at det også finnes svik og bedrag der inne. Han ser det gode i menneskene – en åpenbar idiot.

Jeg vil illustrere en del av romanen ved å ta et ganske langt utdrag, en historie Fyrsten forteller nettopp til Rogosjin på et mye senere tidspunkt. Mye har skjedd, og enda mer skal skje:

Fyrsten gikk et par trinn nedover trappen og snudde seg.

  • Med hensyn til troen, begynte han smilende (det var tydelig at han ikke ville skilles fra Rogosjin på denne måten) og opplivet ved et plutselig minne, – med hensyn til troen, hadde jeg i forrige uke fire forskjellige opplevelser like etter hverandre. En morgen reiste jeg med en av de nye togforbindelsene og ble kjent med en viss S. som jeg satt og snakket med i fire timer. Jeg hadde hørt en god del om ham fra før av, blant annet at han var ateist. Han var vitenskapsmann, og jeg satt og gledet meg over å tale med en virkelig lærd. Dessuten var han ualminnelig kultivert, han talte med meg som en likemann i evner og kunnskap. Gud trodde han ikke på. Men det slo meg at han hele tiden likesom talte om noe helt annet. Jeg har forresten ofte gjort den erfaring under mine samtaler med fritenkere, eller ved lesningen av deres bøker, at det vesentligste aldri blir nevnt, selv om det kan se slik ut. Det sa jeg da også til ham, men jeg uttrykte meg kanskje ikke tydelig nok, for han forstod ikke hva jeg mente…Om kvelden tok jeg inn på et lite landsens hotell, hvor det natten før var begått et mord, og alle var opptatt av det da jeg kom. To bønder, begge opp i årene og gode venner gjennom mange år, hadde bestilt et værelse sammen for natten; de hadde sittet og drukket te, og fulle var de slett ikke. Men den ene hadde de to siste dagene merket seg at den andre hadde fått seg et nytt sølvur med kjede av gule glassperler. Han var ingen tyv, tvert imot var han en hederlig mann, og slett ikke fattig etter landsens målestokk. Men han ble så inntatt i dette uret, det fristet ham så sterkt at han til slutt ikke kunne stå imot. Da kameraten et øyeblikk vendte ryggen til ham, tok han en kniv, listet seg innpå ham bakfra, så opp mot himmelen, korset seg og bad en bitter bønn: «Herre, tilgi meg for Kristi skyld»» – og dermed stakk han kniven i kameraten som om det hadde vært en sau, og så tok han uret.

Rogosjin brølte av latter. Han lo som i et anfall av latterkrampe. Det var merkelig å være vitne til dette plutselige utbrudd av lystighet hos en mann som nylig hadde vært så dyster.

Ja, slikt kan jeg like! Ja, det er sannelig noe av det beste jeg har hørt! Ropte han nesten hysterisk og snappet etter været.

Den ene tror ikke på Gud, og den andre er så from at han ber når han dreper folk…en fantastisk historie, kjære fyrste! Ha-ha-ha! Det er den beste jeg har hørt!…

Historien fortsetter, fyrsten forteller videre når Rogosjin har roet seg. Alt skal jeg ikke ta her, dette er en av utallige anekdoter og små fortellinger inne i den store historien om Fyrsten som er kommet til Russland. Boken bør leses langsomt, det er som å lese Bibelen – alt har en mening, alt kan tolkes på forskjellig vis. Den er ikke spesielt tung å lese etter min oppfatning, men inneholder mange navn og referanser til datidens og fortidens filosofi, politikk og ikke minst den evige religion.

Det er (også) en kjærlighetshistorie, kvinner har sin plass i historiene til Dostojevskij. Ofte som et mål for mannens begjær, som regel uforståelige og uoppnåelige. I denne fortellingen er både Natasia Filippovnas og Aglaja Jepantsjin betatt av Fyrsten, uten at han egentlig forstår så mye av det:

Både hun og Aglaja ble likesom stående og vente, de stirret på fyrsten som to vanvittige. Men han forstod visst ikke styrken i denne utfordring, nei, det gjorde han nok ikke.

Denne manglende forståelsen hos Fyrsten får store konsekvenser, ja, nærmest katastrofale. Det er en annen skål, som lesere av boken kan finne ut helt av seg selv…

OPPTEGNELSER FRA ET KJELLERDYP (utgivelse Solumbokvennen AS 2018)

En kontrast til Fyrsten er den personen som skildres i en tidligere roman av Dostojevskij:

«Jeg er et sykt menneske…jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg går aldri til legen, selv om jeg respekterer både medisinen og legene. Dessuten er jeg ytterst overtroisk, i hvert fall nok til å respektere medisinen. (jeg er tilstrekkelig opplyst til ikke å være overtroisk, men jeg er overtroisk). Nei, det er av ondskap jeg ikke vil gå til legen.«

Dette er muligens den særeste romanen av Dostojevskij, og også vel verdt å lese. Den handler ikke om noe uendelig godt menneske, snarere tvert imot. Han slår og sparker i alle retninger, også kraftig mot seg selv. Han fornedres over sin egen ondskap, han orker egentlig ikke å være i samme rom som seg selv – men, han klarer likevel ikke å være god, eller omgås andre mennesker på noen som helst «normal» måte. Dette er et dypdykk, det første alvorlige dypdykk, i den menneskelige sjel – og mange av temaene her tas opp i de senere romaner av Dostojevskij.

Andre romaner:

Fattige folk (Bednye ljudi, 1846)

Herr Prokhartsjin (Gospodin Prokhartsjin, 1846)

Vertinnen (Khoziajka, 1847

Et svakt hjerte (Slaboe serdtse, 1848)

Hvite netter (Belyje notsji, 1848)

Netotsjka Nezvanova (Netotsjka Nezvanova, 1849)

En liten helt (Malenkij geroj, 1849)

Onkels drøm (Djadjusjkin son, 1859)

Landsbyen Stepantsjikovo (Selo Stepantsjikovo, 1859)

De fornedrede og krenkede (Unizjennye i oskorblennyje, 1861)

Opptegnelser fra det døde hus (Zapiski iz Mjortvogo doma, 1861–62)

Vinteropptegnelser om sommerinntrykk (Zimnie zametki o letnikh vpetsjatlenijakh, 1863)

Opptegnelser fra en kjellerbolig (Zapiski iz podpolja, 1864)

Forbrytelse og straff (Prestuplenie i nakazanie, 1866)

Spilleren (Igrok, 1866)

Idioten (Idiot, 1868)

Den evige ektemann (Vetsjnyj muzj, 1870)

De besatte (Besy, 1871–72)

En forfatters dagbok (Dnevnik pisatelja, 1873–74, 1876–77, 1880)

Ynglingen (Podrostok, 1875)

Brødrene Karamasov (Bratja Karamazovy, 1879–80)

God lesning – de mest kjente er nok Forbrytelse og straff, Idioten og Brødrene Karamasov. Opptegnelser fra et kjellerdyp/en kjellerbolig har litt ulike betegnelser, men innholdet skal være det samme.

One Reply to “Dostojevskij – den idiotiske Messias”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.