Jens Bjørneboe – Før hanen galer

Verden er splitter, pine gal. Eller menneskene er. Verden er vel som den er. Før hanen galer er en historie om grusomheter. Hvor menneskelig det er. Vi møter flere personer som lever sine liv i fred og fordragelighet. De er leger, vitenskapsfolk – og offiserer. De har kone, barn og et liv blant venner. De koser seg på fritiden og dreper mennesker på arbeid. Det er bare en jobb.

Boken startet karrieren til vår kjære opprører i etterkrigstiden, Jens Bjørneboe. Han skrev også en erotisk roman om en ung jente og hennes seksuelle frigjøring på en reise gjennom Europa – Uten en tråd. Den ble utgitt anonymt i det Herrens år 1966, og forbudt ett år senere. Saken gikk helt til Høyesterett, og mye prestisje ble satt inn av myndigheter og rettsvesen for å få denne boken ut av handel og brent på bålet. Det lyktes ikke, selvsagt – all den tid både Sverige og Danmark lystig ga den ut i oversatte utgaver. Samtidig som den ble solgt i hemmelighet i Norge.

Det ble i særklasse den mest innbringende boken for Jens Bjørneboe, og sikret ham og familien økonomisk.  I ettertid takket Bjørneboe rettsvesenet for reklamen. Han fikk så stort salg at han hadde råd til å kjøpe et lite hus til seg og familien i Billingstad i Asker. Han sa selv i et hjertesukk:

«Det er nokså bittert for en forfatter, dette at man arbeider og arbeider så svetten renner med seriøse ting – men så gjør man en mer lettvint sak som denne, og plutselig står hele landet i kok.»

Det mest seriøse Bjørneboe skrev, var nok Bestialitetens historie. Der tok han i tre bind for seg ondskapens ferd gjennom historien – med Nazismen, Inkvisisjonen, krig, tortur og mye annet. Det tok ham 25 år å skrive, og kanskje tok det også knekken på livsviljen hans. Den var ikke meget sterk i utgangspunktet, allerede som 14-åring prøvde han å ta livet av seg – men, greinen knakk da han prøvde å henge seg. Resten av livet prøvde han å drikke seg i hjel. Kanskje noe forklares av følgende lille sonette:

«Spør meg om skyld, det er et grusomt ord.

Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord.

I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:

Hva én har syndet, har vi alle gjort.»

– Jens Bjørneboe, Mea maxima culpa

Ondskapens problem

Det er et tema som har opptatt de aller fleste tenkere gjennom hele vår kjente historie – uten at jeg tror jeg tar alt for mye i når jeg påstår dette. Etikk, moral, drap, forbrytelser og seksuelle utskeielser har til alle tider vært en del av de samfunn vi mennesker lever i. Bibelen, og andre religiøse skrifter, har forsøkt å regulere livene våre på en slik måte at de verste sidene av vår bestialske natur ikke får katastrofale utslag. Dessverre har utøvelsen av mange religioner ført til like mye lidelse som om de religionene aldri var påtenkt. I kristendommen er det nok å nevne korstogene og Inkvisisjonen, og i denne sammenheng er det ikke nødvendig å ta opp alt som har skjedd i andre religioners navn. Det er nok å ha i bakhodet at religion i seg selv ikke løser utfordringene med vår natur.

I Før hanen galer er det et svart øyeblikk i vår lange historie som skildres, nemlig de tyske konsentrasjonsleirene som oppsto i den siste verdenskrigen. Det er opprinnelig skrevet som et skuespill, noe som innimellom kan merkes i hvordan scener og dialoger er bygget opp. Bjørneboe kommenterer selv dette:

«Jeg ble altså romanforfatter isteden. Men man kan ved lesning av boken stadig se at centrale deler av den er koncipert som skuespill. For en roman er det kanskje ingen fordel, men i dag interesserer det meg mindre om boken er «godt» eller «dårlig» skrevet. Når jeg ikke har forandret noe i den, er det fordi den i sin opprinnelige form tydelig viser to ting som er blitt min egenart som forfatter; tematisk: det ondes problem, – og formelt: tilbøyeligheten til å uttrykke seg gjennom motsetninger, ved å sette kontraster hårdt og uformidlet opp mot hverandre.«

Dette illustrerer mye av det jeg selv har satt stor pris på hos Bjørneboe – verden er sammensatt og vanskelig, vi mennesker er ikke enkle vesener som kan deles inn i sorte og hvite, det finnes få sannheter, spesielt på moralens område og innerst inne er vi ganske like. Vi er alle i stand til grusomme handlinger, noen ganger uvitende om konsekvensene, andre ganger er vi så preget av det samfunn og den tid vi lever i at vi ser på slike handlinger som helt naturlige. Slikt opponerte Bjørneboe kraftig mot, gjennom hele livet – da ment som en evig opprører som slo og sparket i vår selvtilfredshet, i våre myndigheter, politiet, fangevesenet, vår inngrodde moral og tåpelige synspunkter.

Det er klart at det er slitsomt å forholde seg til en slik type, som aldri gir seg. På et vis minner han om Sokrates, som også brukte mesteparten av livet sitt på å pirke i etablerte sannheter i samfunnet – ofte ved å sette autoritetspersoner i sterk forlegenhet. Han ble dømt til å dømme giftbegeret til slutt, Bjørneboe tok sitt eget liv. Det er tøft å være på tvers av det samfunnet vi lever i, det har historien vist oss til fulle. Til en viss grad virker det riktig å si at historien gjentar seg, vi blir ikke samlet sett noe særlig smartere eller klokere på disse områdene, selv om vi gjerne banker oss stolt på brystet og sier at vi nå står for den rette moral.

I det minste tror jeg Bjørneboe vil mene det. Han skriver i etterordet, som er forfattet 16 år etter utgivelsen i Norge:

«Forfatteren kan glede seg over at boken ikke er avgått ved døden efter 16 år. Dessverre: på mange måter er boken blitt mer aktuell i dag, enn den gang jeg påbegynte arbeidet. Den politiske utvikling i verden er ikke blitt som man før 1950 kunne tillatt seg å håpe.«

Det er altså en bok som han på mange måter ser på som tidløs, selv om den handler om en konkret hendelse i verdenshistorien. Den handler mest om hvordan vi mennesker klarer å lage vår egen virkelighet, og leve inni en boble som gir fullstendig mening for oss selv og alle som er innenfor boblen. Desto lenger ut av denne boblen, desto mer uforståelig er verden og menneskene. Det er en grunn til at Dr. Scholz, som er lederen for den flotte, nye verdensordning når det gjelder praktisk utførelse, kan si:

«Ja, min venn – det tør De!» Dr. Scholz ventet en stund, før han fortsatte. «Det blir først og fremst: Imbecile, schizofrene, sinnsyke i det hele tatt og dernest vanskapte og krøplinger og uhelbredelig syke som er arbeidsudyktige. I det hele tatt kommer vi til å fjerne mindreverdig og overflødig menneskemateriale. En del krigsinvalider kommer vi dessverre til å behandle på samme måte, samt to store befolkningsgrupper: jødene og sigøynerne. Det er det hele.«

Dette er svar på et spørsmål som en av hovedpersonene stiller; dr. Reynhardt. Han er i utgangspunktet sivilist, enda ikke innlemmet i de sorte uniformers rike, og er kun opptatt av vitenskapen. Han er ikke helt tilhenger av det som sies, han ønsker egentlig mest å fortsette sitt eget, viktige arbeid. Det består i å forske på feber, ved å først gi forsøkspersonene god mat og forpleining i tre uker slik at de har god motstandskraft. Deretter testes de på forskjellig vis; noen legges nakne ut i kulden, andre får kirurgisk innplantet koldbrand- og stivkrampebasiller og i det hele tatt er det viktig å forske på menneskene på alle mulig måter for å redde andre mennesker i fremtiden:

«Jeg er fullstendig klar over hvilket ansvar mitt arbeide medfører. En gang vil det riktignok komme til å redde tusenvis av menneskeliv, men for forsøkspersonene – nu i dag – er prøvene både langvarige og pinefulle. Og om det så bare hadde vært av hensyn til dem, så er det min plikt å sørge for at arbeidet blir gjort på en forsvarlig, vitenskapelig måte»

Den andre så på ham.

«Dødsprosenten ligger omtrent på sytti?»

«Den vil avta – forutsatt at forsøkene gjennomføres»

Vennskap og familie

Både Dr. Schulz og Dr. Reynhardt har familie. De er opptatt av kone og barn, og setter stor pris på alle sammen. De samtaler gjerne om de små utfordringene, sykdommene og gleden ved å sette et nytt barn til verden som den noe eldre Dr. Schulz nylig har opplevd. Han har en ung kone. Den nye kommandanten i leiren er en barndomskamerat av Dr. Reynhardt, og kjenner godt hans kone. De har også en felles bekjent i leiren, en jøde, som nå fetes opp og venter på å bli et forsøksdyr i regi av disse to. Følelser kan ikke legges vekt på, dette er viktig arbeid som utføres:

«Jeg er av den oppfatning,» svarte han rolig, «at man bør begrense sitt følelsesliv til det område hvor det har gyldighet.» Han tenkte seg om et øyeblikk. Så talte han videre, langsomt og med eftertrykk på hvert ord.

«Jeg mener det bør begrenses til privatlivet – ja, kanskje til familielivet. Man må holde helt rene linjer der.»

Dr. Sholz` svar kom hurtig og uforbeholdent.

«Det er glimrende!» sa han. «Og det er et ytterst viktig synspunkt – både vitenskapelig og politisk»

Slik klarer vi mennesker å utføre de grusomste handlinger. Det har et formål, et viktig formål, og tilfeldig, menneskelig lidelse har ikke noe å si når bare konsekvensene er så uendelig positive for hele menneskeheten – unntatt de som ikke har livets rett uansett. Fokus på solide verdier, som familieliv, er typisk. Naturen skal gjerne tas vare på, samfunnet skal renskes og livet skal bli bra for alle. Det var den store drømmen. Dr. Shulz utbroderer litt om det programmet vi kjenner mer som «Jødeutryddelsen»:

«Ja, jeg vil gå så langt som til å si at den først og fremst er et symbol. Den er en bekreftelse på at vi – menneskeheten – endelig er blitt herre i vårt eget hus. Vi har overvunnet de dype, underbevisste hemninger, de gamle tabu som hittil har stått i veien for å gjennomføre en så vidt naturlig ting. Vi har tatt en konsekvens som ingen kulturmennesker før oss virkelig har våget å trekke i dens fulle rekkevidde. Vi er de første myndige vesener naturen har frembrakt. Den dag euthanasiprogrammet blir virkeliggjort, er den nye menneskehetens hemmelige fødselsdag!»

Det er altså ingen motsetning mellom å ha varme og omsorgsfulle tanker for sin kone, familie og venner samtidig som man leder en utryddelse som mangler sidestykke – eller nesten, dessverre. Bjørneboe går selv igjennom mange tilsvarende hendelser i historien, både her og særlig i Bestialitetens historie. Sterk lesning har det alltid vært å sette seg ned med Bjørneboe på fanget. Han henviser i etterordet til andre vitenskapelige undersøkelser som er minst like grusomme i sitt vesen, blant annet «Human Guinea Pigs». Det foregår alltid noe som ikke tåler lys, og vi må være årvåkne for å kjempe mot, i Bjørneboes ånd. Helst uten at vi tar vårt eget liv i fortvilelse.

Vinter i Bellapalma

For den som vil lese noe litt «lettere» av Bjørneboe, uten å gå ned i det seksuelle virvaret i Uten en tråd– så kan den lille boken om en italiensk fiskerlandsby som klorer seg fast i en fjellside anbefales. Den skrev Bjørneboe i utlendighet, nettopp i Italia, og er kanskje selvbiografisk i en viss grad.

Hovedpersonen er forfatter, en litt tilårskommen herre, som er veldig glad i vin og drikke. Han kommer fra Norge, og har flere likhetstrekk med Bjørneboe selv. Han er lett ironisk, og lyver gjerne mens han omgår de forskjellige personlighetene i den lille, men fargerike landsbyen. Her er det opprør mot den oppløsning av et lite samfunn som det moderne liv kan føre til. Turistene kommer for å se på fiskerne, oppleve badelivet, være med i det autentiske livet i Italia. Det er bare ingen virkelige fiskere igjen i byen, de går kun ut på sjøen om været er strålende vakkert, ellers tilbringer de dagene med vindrikking, spill og en viss omgang med de kvinnelige turister. De spiller på sett og vis et teater, og lever av turistene.

Det er mye humor i denne boken. Bjørneboe sitt sosiale engasjement kan kjennes igjen, men det er litt mer mellom linjene enn i mange andre bøker. Hovedpersonen omgås mye med fiskeren Tomaso, og prøver å lære ham å lese og skrive mot slutten av boken. I den forbindelse forteller han at i sitt eget hjemland lyser solen også om natten. Dette skaper litt undertrykt latter hos den italienske fisker, og etter å ha forklart den noe barnlige Professore at selvsagt har de midnattsol også i Italia: «-det er bare det!» sa han. «Det er bare det, professore, at her kaller vi den for månen! La Luna!», så blir de enige:

– Tomaso, sa jeg: den eneste forklaring må være at i mitt hjemland går menneskene aldri ut om dagen. For når jeg riktig besinner mig, da er forskjellen mellem solen og månen – som du kaller den – ikke vanskelig å observere.

Vi så begge ut gjennom døren. Bak terrassen lyste havet i solskinnet.

– Men, selvfølgelig, sa Tomaso; er solen i Italia meget sterkere og klarere enn i Danmark.

– Ja, Tomaso, også det må vi ta hensyn til. Solen hjemme i Lappland er nokså grå og gusten, av og til endog brun av farve.

– Ja, det kan jeg tenke mig, professore! Fortell mig litt mer om Sverige!

Og jeg fortalte ham mange ting fra mitt fedreland.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.