Rosens navn – Umberto Eco

«Når en forfatter har skrevet ferdig sitt verk, burde han dø»

«Jeg hadde lyst til å forgifte en munk!«

Umberto Eco, Randbemerkninger

Denne boken kom i 1980 (oversatt til engelsk i 1983), men jeg leste den nok ikke før et stykke ut på 2000-tallet. Det var en av de som «burde» leses. Nylig har jeg lest den om igjen, blant annet fordi jeg har lest andre ting av Umberto Eco – han har for eksempel en fin bok om «Kunsten å skrive en akademisk oppgave, hovedoppgave og masteroppgave» som er gitt ut på norsk i 2007. Den har jeg lest nå av den enkle grunn at jeg har tatt opp studier igjen, i retorikk. Av alle ting. På sikt skal jeg da skrive oppgaver, håper jeg – uansett er det mange gode tips om skriving i den boken.

Hva handler Rosens navn om?

Vel, det er ingen roser av betydning i den. Den har solgt over 50 millioner eksemplarer, og den selges fortsatt. Uten at vi noen gang får vite navnet på rosen. Umberto Eco sier om tittelen, og den aller siste setningen i boken – som er på latin:

«Since the publication of The Name of the Rose I have received a number of letters from readers who want to know the meaning of the final Latin hexameter, and why this hexameter inspired the book’s title. I answer that the verse is from De contemptu mundi by Bernard of Morlay, a twelfth-century Benedictine, whose poem is a variation on the «ubi sunt» theme (most familiar in Villon’s later «Mais ou sont les neiges d’antan»). But to the usual topos (the great of yesteryear, the once-famous cities, the lovely princesses: everything disappears into the void), Bernard adds that all these departed things leave (only, or at least) pure names behind them. I remember that Abelard used the example of the sentence «Nulla rosa est» to demonstrate how language can speak of both the nonexistent and the destroyed. And having said this, I leave the reader to arrive at his own conclusions» Umberto Eco

Dette blir vi ikke umiddelbart så mye klokere av, og det finnes en god del teorier rundt dette navnet på boken. Hele boken er full av henvisninger til annen litteratur, religion (selvsagt), politikk, myter og legender, Aristoteles og antikken – samt mye mer, om vi kan si det slik. Det er naturlig med religion og bøker, handlingen foregår på et kloster i Italia, som har ett av verdens største biblioteker – det ligger inne i en enorm bygning, på norsk oversatt til «Kolossen». Denne bygningen får en sentral betydning gjennom hele romanen, den inneholder kjøkkenet og spisesalen i første etasje og skrivestuen i andre etasje. I skrivestuen sitter det inntil 40 munker på hver sin plass, og de har sitt daglige arbeid med oversettelser av manuskripter – samt skriving av nye. Munker kom fra hele verden for å kunne leve i dette fantastiske klosteret, hvor de kunne velte seg i all verdens kunnskap uten tanke på hva som ellers skjedde i verden. Det var et ensartet samfunn med strenge regler, men under munkekuttene var det en blanding av nasjonaliteter vi bare sjelden ser selv i dag. Til og med en svenske, som studerte retorikk.

Året er 1327, og det er ikke tilfeldig valgt. Det var viktig for Umberto Eco at både Roger Bacon og William of Ockham levde, slik at den ene hovedpersonen – William of Baskerville – kunne henvise til disse to som sine læremestre. På forskjellig vis. William of Baskerville er en sammensatt person, en av få som er skildret også utseendemessig fordi han har gjort et uutslettelig inntrykk på fortelleren av historien – Adso fra Melk. Adso skriver ned dette i en alder av 80 år, men husker forbausende mange detaljer fra den tiden han var ung novise, rundt 18 år gammel. Dette er et fortellergrep fra Eco, og gir en del muligheter til frempek, å oppgi ting som bare kunne vært lært senere, han hopper litt inn og ut av fortellingen; både ved å henvende seg til leseren og ved å reflektere over sin egen tid. I det hele tatt gir dette grepet en mulighet til å la en eldre, vis mann fortelle om sin mer uvitende, ungdommelige utgave – noe som gir mange refleksjoner over det han opplevde den gang, og i forhold til de menneskene han møtte, ikke minst da William of Baskerville.

Dette er bevisst valg fra Umberto Eco, han ville ha denne dobbeltheten hos fortelleren – og sier selv at Adso gjennomlevde alt dette uten å egentlig lære noe. Han søkte tilflukt i troen; «…i det guddommelige intet…» – fra essayet «Randbemerkninger» (1983). Han sier der at forbildet til denne figuren, var Serenus Zeitblom fra «Faustus»; denne romanen av Thomas Mann, der hovedpersonen inngår en pakt med djevelen for å få suksess – gjenfortalt via Zeitblum sine øyne og ører.

Fattigdomsproblematikken

Ett av de store stridsspørsmål, og som er hovedgrunnen til at de befinner seg på dette klosteret, er spørsmålet om Jesus og hans disipler eide noe som helst. Pave John XXII var nylig valgt, og han hadde lite til overs for dem som hevdet at det å eie noe var syndig. Dette er striden om «Apostolisk fattigdom», som blant annet Frans av Assisi (1181/82-1226) var talsperson for da han dannet «Fransiskanerordenen». Det vil i hovedsak si å leve et liv i absolutt fattigdom, kun ta imot det som blir gitt som almisser daglig. Ingenting skal spares til neste dag, da det i praksis innebærer å eie noe.

Det klosteret som besøkes i «Rosens navn» er langt i fra denne tankegang, særlig representert med Abbeden. Dette er et Benediktinerkloster, og har tradisjon for å ta vare på sine verdier – gjerne også øke dem. De tenker nok muligens at de kun «tar vare» på verdiene, og ikke eier noe for eierskapets skyld, eller grådighet…Abbeden er likevel synlig stolt av skattkammeret i klosteret, som inneholder alle mulige relikvier, gull og sølv. Selve biblioteket har også en stor verdi, selvsagt. Mange av bøkene er unike, og uvurderlige. De behandles som eiendeler, da kunnskapen i liten grad skal spres utover klosterets murer. Ja, selv internt til munkene er spredningen av kunnskapen strengt regulert.

Her er det en konflikt som jeg mener Umberto Eco er særlig opptatt av. Den gjennomsyrer mye av boken, og er på mange måter bakteppet for det som skjer. Mange diskusjoner oppstår gjennom dialoger rundt dette, særlig da det samles sammen til et «symposium». Utsendinger fra Paven skal diskutere med utsendinger fra «The Order of Friars Minor» – de siste støttet av den verdslige makt, Keiser Louis IV. De hevder at de bygger på Francis av Asissi sin opprinnelige lære, og ledes av Michael fra Cesena.

Å holde rede på alle argumentene her er ikke enkelt, og det skal sies med en gang at «Rosens navn» kan leses på flere måter – en måte er å gjøre et ærlig forsøk på å sette seg inn i alle tema og stridsspørsmål som tas opp gjennom boken. Det er krevende, Umberto Eco har en doktorgrad i filosofi – basert på en avhandling om Thomas Aquinas. Spesialiteten hans var middelalderen og dens litteratur, og han levde stort sett på to plasser; i Milan og i et sommerhus nær Rimini. I Milan har han et eget bibliotek på ca 30 000 bøker, og i sommerhuset et mer beskjedent på ca 20 000 bøker. Det er en belest mann som skriver. Det merkes godt.

Hadde Jesus humor? Lo han?

Dette er et større spørsmål enn man skulle tro. Før jeg leste «Rosens navn» om igjen nylig, så var ikke dette noe jeg tenkte særlig mye på – faktisk har jeg aldri tenkt over spørsmålet. Jeg burde ha gjort det, ettersom jeg har lest boken tidligere. Da har dette ikke gjort inntrykk. Nå ser jeg at spørsmålet om Jesus og hans latter er et tema som er alvorlig. Det legges stor vekt på en forsvunnet bok, en bok at Aristoteles, som skal ha vært en forlengelse av hans monumentale verk: «Poetics». Denne manglende boken har fått navnet «Comedy», og skal være en tilsvarende avhandling om komediens vesen. Innflytelsen til Aristoteles kan knapt overdrives, han kalles også i «Rosens navn» for Filosofen. Til og med i dag er mye preget av det som ble skrevet for snart 2 500 år siden. Jeg studerer selv Retorikk – og der er det ikke mulig å komme utenom Aristoteles sine tanker fra hans bøker om retorikk. At han skulle være positiv til komedie, og dermed latter, ses på som en uhyrlighet og styggedom, særlig representert ved den nest eldste munken i klosteret – Jorge fra Burgos. Det er et tegn på Antikrist sine evige forsøk på å ta over herredømmet av våre sjeler.

Så at Jesus lo er utelukket for de som sverger til den rette lære. At han hadde humor er nok ikke utelukket, han var et menneske i tillegg til å være Guds sønn, men å praktisere humor ses på omtrent like ille som å praktisere homofili. Det siste gjøres også i boken. Uten at det skilles skarpt på hva som er den største synden.

Det er rimelig å tolke Umberto Eco som ganske pragmatisk i dette spørsmålet, som han nok er i de fleste andre også. Mange tenker at William av Baskerville står for en god del av Umberto Eco sine meninger, men det vil vi aldri få bekreftet. Det vi vet, er at Umberto Eco hadde en troskrise, og meldte seg ut av den katolske kirke. En del i «Rosens navn» gjenspeiler nok den tvilen han selv hadde til mange av doktrinene. Her tar han også opp hvor mange forskjellige trossamfunn det eksisterte allerede på 1300-tallet bare innenfor den katolske kirke. Noen ble erklært hedenske av Paven, og det kunne godt føre til korsfestelse eller brenning på bål. William av Baskerville hadde selv vært Inkvisitor, men er på tidspunktet i boken en frafallen. Han tror ikke på Inkvisisjonen, særlig de avhørsmetoder og avstraffelser som blir brukt. Tortur fører til at du får vite det du ønsker å vite, mener han. – Hva er det som skremmer deg mest med en slik renselse? Spurte Adso. – At det haster sånn, svarte William. Da tenkte han på Inkvisisjonsprosessene som foregikk.

Fornuft og følelser – kjærlighet, kyskhet og begjær!

Eksempler på dette får vi i boken, da Salvatore og «The Cellarer» må lide for sine tidligere synder – og noen kjødelige som har skjedd nylig. De anklages, og dømmes, for kjetteri. Sammen med dem blir en pike fra landsbyen også dømt – en pike som Adso i en sen kveldsstund har stiftet intimt kjennskap til. En berømt scene er når denne uskyldige novisen blir «overfalt» av denne piken, som i praksis er prostituert mot betaling i mat fra kjøkkenet. Hun liker tydelig Adso, kanskje fordi hun ellers må omgås gamle munker, og har sex med ham på kjøkkengulvet. Ikke overraskende vekker dette intense følelser hos den unge gutt, som han enda minnes sterkt som 80-åring.

En del undres på dette ene tilfellet av kroppslig begjær som skildres i boken. Adso møter denne landsbypiken på kjøkkenet, har sex med henne (litt motvillig) og blir forelsket. Han føler kjærlighet dagen derpå, og det brukes en del sider på å beskrive denne kjærligheten. Adso reflekterer over sine handlinger som en eldre mann på 80 år, og tilgir i grunnen sin yngre utgave – alle vet at kvinner er fryktelige fristelser. Hvorfor brukes det mye tid på dette?

For det første, så handler boken i hovedsak om munker. De har avlagt et kyskhetsløfte, som utvilsomt er vanskelig – de er også mennesker av kjøtt og blod. Det vises ved at enkelte omgås på det mest syndefulle vis; de er menn som tilbringer utuktig tid sammen – det første mordet i boken er et utslag av dette begjæret, det er i hvertfall hovedteorien. Kvinnen som Adso forelsker seg i, er også et ledd i begjør som ikke kan tøyles. Kjellermesteren trenger jevnlig sex, og Salvatore henter opp jenter og kvinner fra landsbyen for å dekke dette behovet. Adso selv beskriver at han som en eldre munk nok har sett på de purunge noviser med en viss interesse, skjeggløse og uendelig vakre som de er. Så det er et underliggende tema at munker også kjenner begjær – og synder i forhold til dette.

For det andre, så er religion et spørsmål om kjærlighet. Det er lov å bli salig, å kjenne tiltrekning mot sin Gud. Kjærlighet til menneskeheten. Det kroppslige begjær skal derimot stagges av fornuften.

Adso undres over at han ser det samme i «skjøgen fra Babylon» som i «jomfru Maria», de vekker begge lyster i ham når han studerer de kvinnelige former. Hva er forskjellen?

Her er det nok av underliggende debatter rundt hvilke kjønnslige bedrifter noviser og munker kan bedrive, og ikke minst hvilke de faktisk bedriver i det skjulte – at de har lyster og behov på linje med andre mennesker kommer tydelig frem flere ganger. Det diskuteres flittig kjærlighet, som kan ha mange gode utslag, og det som kjærlighet kan føre til i opphetede stunder. De mange utslag kjærlighet kan gi på kropp og psyke finnes det sannelig en bok eller flere om på det store biblioteket. Adso leser i «Speculum amoris» av Maximus fra Bologna, og innser at han er nærmest uhelbredelig syk. Av kjærlighet. I verste fall er det dødelig. Han slår fra seg to forslag til helbredelse; å finne noen gamle koner som kan baksnakke den kvinnen som blir elsket (damer er visst bedre enn menn til dette) eller å finne seg så mange andre (slave)piker å ha sex med at den opprinnelige glemmes. Til det første er utfordringen at klosteret har få eller ingen damer, til det andre er problemet i og for seg det samme – men, i tillegg bryter dette tvert med ethvert kyskhetsløfte…

Løsningen finnes hos Arnold fra Villanova; det gjaldt å miste all tro og alt håp om å se den elskede igjen.

Allmuen, de fattige og de spedalske

Bør de enkle mennesker få tilgang til den viten som finnes i bøker? Biblioteket voktes nøye, det er formet som en labyrint hvor kun den eksisterende bibliotekar finner frem. Han lærer videre til assistenten, som da blir bibliotekar – og sånn går nu dagan. Bøkene er i all hovedsak skrevet på Latin, om de ikke er det, så blir de oversatt til dette opphøyde språket. Kun dette språket kan uttrykke viktige tanker. Bøker på annet språk utvikler seg raskt til kjetteri. Det er viktig å regulere selv hva munkene får lov å lese, dette reguleres i prinsippet av Abbeden og i praksis av bibliotekaren. Tenk da om den menige mann, eller Gud forby- kvinne, fikk lese noe som ikke var kontrollert av de rette autoriteter? De kunne komtil å danne egne meninger, og da er veien uhyggelig kort til kjetteri og påfølgende brenning på bål.

Dette ble en stridssak utover middelalderen, og gradvis ble bøker utgitt på «vanlig» språk – til og med Bibelen ble oversatt til middelengelsk i 1382, av John Wycliffe. Martin Luther (1483-1546) sin oversettelse til tysk er nok den mest kjente for oss her i nord. Reformasjonen har sine røtter i dette skillet mellom allmuen og «de høyverdige».

Frans av Assisi er en helgen i den katolske kirke som er omstridt. Han kjempet for de fattige, og levde en periode blant de spedalske – de som var helt utstøtt av samfunnet. Denne sykdommen var fryktet, og smittsom. Frans brydde seg lite om det, etter at han hadde fått et tydelig kall fra Gud – i skikkelse av Kristus på korset da han satt i en falleferdig kirke; San Damiano rett ved Assisi. Historien hans minner om Siddharta, som senere ble til Buddha. Begge var rike, og levde et beskyttet liv i ungdommen. Så fikk de sjokkartet møte med virkeligheten, og viet til slutt hele sitt liv til de fattige og det åndelige. Frans døde i 1226, før historien i romanen her tar til, men det som ble Fransiskanerordenen er et viktig bakteppe. Vern om de fattige, respekt for spedalske og andre syke samt kvinner! og kyskhet i et liv i fattigdom var og er viktige prinsipper for denne ordenen.

Vitenskap eller tro?

Roger Bacon og William of Ockham er ikke tilfeldig nevnt som inspiratorer til William of Baskerville. Den Fransiskanske munken Roger Bacon levde på 1200-tallet, og var en av de aller første som hevdet at eksperimenter var veien å gå for å få kunnskap. Basert på matematikkens prinsipper – og slik var han en forløper til den empiriske vitenskap. Hans hovedverk var «Opus Majus».

«Som naturforsker gjorde han viktige oppdagelser om lysbrytningens lover, og som teknolog forutsa han at vitenskapen en gang ville frembringe selvgående kjøretøyer, båter og flyvemaskiner. Samtidig forsøkte han ad matematisk vei å gi bevis for slike ting som dogmet om den guddommelige kristne treenighet». Kilde: SNL

William of Ockham var under mistanke for kjetterske tanker og skrifter rundt 1327. I 1328 ble det hett rundt ørene, da den pågående debatten mellom Pave John XXII og Michael of Cesna involverte William selv:

«Things came to a real crisis in 1328, when Michael and the Pope had a serious confrontation over the matter. As a result, Michael asked Ockham to study the question from the point of view of previous papal statements and John’s own previous writings on the subject. When he did so, Ockham came to the conclusion, apparently somewhat to his own surprise, that John’s view was not only wrong but outright heretical. Furthermore, the heresy was not just an honest mistake; it was stubbornly heretical, a view John maintained even after he had been shown it was wrong. As a result, Ockham argued, Pope John was not just teaching heresy, but was a heretic himself in the strongest possible sense, and had therefore effectively abdicated his papacy. In short, Pope John XXII was no pope at all! Clearly, things had become intolerable for Ockham in Avignon.” Kilde: Stanford.

Umberto Eco sier selv at han vurderte å bruke nettopp William of Ockham som «helten» i historien, men slo det fra seg da han ikke likte ham: «…rent menneskelig sett er den velærverdige nybrottsmann meg noe usympatisk».

Her ble det først nødvendig å ha kjennskap til disse to, slik at vitenskapelige metoder og tolkning av tegn på en individuell måte kunne foretas av den Sherlock Holmes lignende etterforskeren. William of Baskerville. Da kom også fattigdomsproblematikken inn, siden han skulle kjenne William of Ockham…og så baler det på seg.

Mordmysteriet

Ja, det er (også) en krimbok. Det spilles på en rekke klassiske trekk, særlig Sherlock Holmes med sin kjære Watson spretter frem for de fleste kriminteresserte. Mysterier løses ved deduksjon, noe som illustreres tidlig i boken – da William ut i fra spor i terrenget, kunnskap og logikk finner både ut hvor en rømt hest befinner seg og hva hesten heter. Dette imponerer både Adso, munkene og Abbeden. William selv er kledelig beskjeden, det er bare å være observant!

Dette mysteriet er muligens en av hovedårsakene til det enorme salget av boken over hele verden, selv om jeg er sikker på at innpakningen også spiller en stor rolle. Her kan du som leser fråtse i all mulig slags filosofiske tanker, religiøse spørsmål, politikk – og i tillegg få et spennende mordmysterium i noe som nærmer seg et «lukket rom». Det skjer i hvert fall på en ganske begrenset plass.

Jeg går ikke nærmere inn på selve mysteriet, det er en fin ramme rundt alt det andre som tas opp.

Smart, intellektuell eller bare glad i å lese?

Å tro at du, eller jeg, kan lese «Rosens navn» i løpet av noen kveldstimer og forstå noe mer enn det helt enkle er utopisk. Boken er, i engelsk oversettelse, på over 500 sider. Ganske tettskrevet, og med lite bilder. Det er et par illustrasjoner, av biblioteket og klosteret. Det er egentlig en bok som krever sin leser, og derfor er det fascinerende at det også er en av de mest solgte bøkene gjennom tidene.

Jeg har lest den både på norsk og engelsk nå – og kikket en del på henvisninger til andre bøker, personer, problemstillinger, konflikter og mye annet. Det er spennende for meg. Umberto Eco sier selv at bøker handler om andre bøker, og ingen historier er egentlig nye. Han var selv kritisk til litteratur slik den var på 1960-tallet, og dannet «Gruppe 63»…hvor de helst ville skrive romaner som: «…vakte forargelse og anstøt og ble avvist av publikum».

Det gjør nok at Eco snakker en del om å «skape sin leser», og ikke tilpasse det som skrives til en tenkt leser som allerede finne – slik mye underholdningslitteratur gjør. Særlig krim. Han advarer den jevne krimleser fra å starte på boken, og gikk til kamp mot forlaget – de ville stryke de første 100 sidene av romanen. Umberto Eco svarer da:

«Hva vil det si å tenke seg en leser som er i stand til å overvinne de første hundre sidenes forhindringer? Det betyr ikke noe annet enn å skrive de første hundre sidene i den hensikt å skape en leser som egner seg for de sider som følger».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.