En dør. Med lys under. Hva skjuler seg bak døren? Når vil den åpne seg? Hva er et liv? Hvordan lever vi våre liv? Er det tilfeldigheter som avgjør?

Sentrale spørsmål for Jan Kjærstad. Vil jeg tro. Det er i det minste sentralt for mange av personene han skriver om. Da tenker jeg på dette bildet som metaforisk. Det er slik for de fleste av oss at vi har mer eller mindre skjulte drømmer, ønsker, lyst og begjær. Mye er så skjult for oss at vi ikke vet om det selv. Det ligger i underbevisstheten. Dersom vi ser psykologisk på saken. Mange vil se mer religiøst på det. Gud har en plan. Med deg. Med meg. Med oss alle. Det kan vi tro på eller la være.

Kan vi forstå vårt eget univers? Hva som befinner seg rundt oss i den verden vi lever i? Ja, det blir mye spørsmål. Jeg oppfatter Kjærstad som en av de mest undrende forfattere vi har. Både her i landet og internasjonalt. Bøkene hans er normalt fulle av henvisninger til andre forfattere, døde eller nålevende, til musikk, poesi, malere, vitenskap og nær sagt alt mellom himmel og jord. Det er spennende, dersom du er nysgjerrig selv. En helt enkel historie skriver sjelden Mr. Kjærstad. Han vant blant annet Nordisk Råds Litteraturpris i 2001, og det sies om ham i SNL:

Kjærstad er en av nyere norsk litteraturs mest sentrale prosaforfattere. Hans mest kjente verk er trilogien om Jonas Wergeland (1993-1999) og Berge (2017). Kjærstad er hovedsakelig kjent for sine romaner, men han har også utgitt en rekke essaysamlinger og flere barnebøker. Han har vært redaktør for flere litterære tidsskrifter, inkludert Vinduet. Kjærstad har mottatt en rekke litterære priser, blant annet Nordisk råds litteraturpris (2001).

Kilde: SNL/Kjærstad

Slekters gang

Slekter kommer og slekter går. Det er livets evige gang. Vi blir født, vi får barn, barnebarn og kanskje oldebarn. Så dør vi. Er det alt?

Denne boken handler i hovedsak om Rita Bohre, som i siste kapittel har satt seg under et eiketre for å dø. Hver dag setter hun seg ut i hagen, og har med seg noen skuffer med gamle minner som hun tilfeldig plukker ut ting og tang fra. Gamle brev, notater, bilder, noen leker, minner fra et langt liv. For hun har levd lenge, mye lengre enn hun egentlig trodde var mulig – selv om hun ikke rekker å oppleve overgangen til år 2 000. Hun blir ikke over 100 år. Hun tenker:

En ung jente kommer til henne nesten hver dag mot slutten. En jente på 18 år, svart i huden – men likevel en del av familien. Hun kalles Vesle Grønn. Historien om henne er like fantastisk som mange andre historier i denne omfattende romanen. Dere ser at selv på side 583 så er den ikke ferdig, men det nærmer seg i det minste. Vesle Grønn ble plukket opp på en branntomt av ham som ble kalt Blue Norwegian, egentlig Bård Berger – en sønn av Lorang Berger og datteren til Rita – Bjørg. En datter som aldri var helt stabil mentalt, men hadde evner både som dikter, sanger og musiker. Bjørg døde til slutt på Gaustad, da hun skulle tenne en sigarett. Flammen slukket livet, kan vi kanskje si? Det er i det hele tatt mye symbolikk hos Kjærstad, og det filosoferes over mangt og meget gjennom 600 sider. Livet selvsagt, døden åpenbart – men, mest av alt hva som egentlig former livene våre. De valgene vi tar. Samt alle valgene vi ikke tar. Hvorfor ble Rita Bohre paleontolog?:

Jeg bestemte meg for å gå videre med «paleontologi med historisk geologi», jeg ville bli paleontolog, vie livet mitt til agnathene, de kjeveløse urfiskene, forsøke å kaste lys over disse tidligste virveldyrene, startpunktet på den grenen som en dag også mennesket skulle tilhøre…

Den viktigste hendelsen? Kanskje.

Det er det spørsmålet hun baler med. Vesle Grønn vil bli journalist, er allerede en kjent blogger – og intervjuer den gamle damen disse dagene før hun dør. Dette ene spørsmålet opptar Rita i flere dager. Hva er den viktigste hendelsen i livet ditt? har hun blitt spurt. Det dukker opp flere forslag etter hvert som Rita funderer, tenker, husker og leter i gamle minner. Det ender med at den dagen hun sto på talerstolen, holdt et innlegg for over tusen tilhørere, har vært den viktigste hendelsen:

Neste dag fant hun på å gjøre noe mer dristig: leie Universitetets Aula og holde et foredrag om de ideene som lå bak utstillingen.

Jo – og det raslet som et bifall i bladene over henne – dette var hendelsen hun måtte velge. Et liv samlet i ett punkt.

Side 601

Denne hendelsen fører til at en av hennes tidlige venner i livet tar selvmord. Max er kunstkritiker, skribent, professor ved Universitetet. Han har vært forelsket i Rita siden han ble kjønnsmoden, men det ble aldri mer enn et kort forhold i tenårene mellom de to. Senere hindret han at Rita ble professor i sitt fag, og han anga også den jødiske venninnen til Bjørg (datteren til Rita) under krigen. Det siste skriver Rita om i ren irritasjon etter at Max slaktet hennes opptreden i Aulaen. Hun angir ham rett og slett fordi hun finner bevis i gamle arkiver. Det tåler ikke Max, og skyter seg selv på dramatisk vis – alene, men sender brev til Rita og har egentlig kledd seg ut for anledningen:

Hun kjenner seg tørr i halsen, som om hun befinner seg i den Taklamakan-ørkenen Max i barndommen tryllet frem av en strand på Rolfstangen, men før hun får strukket ut hånden mot tekannen, kommer hun på at hun senere fikk høre at Max hadde skutt seg over høyre øye. Akkurat som Werther i Goethes roman. Tyskkjærlig til det siste. Faens idiot. Han hadde til og med på seg en blå livkjole og en gul vest. Stakkars Max, alltid denne sansen for det dramatiske. Og hvor fikk han tak i den livkjolen? Hvor stammet pistolen fra? Hun var overrasket. Hun trodde ikke han hadde det i seg. Virkelig ikke.

Side 610

Kina

Vi har alle hørt mye om Kina i det siste. Det er en trist tid, og denne boken har en ramme som er interessant i forhold til det som nå skjer. Angivelig skrives alt ned i året Y-1040 av tre kinesiske kvinner som forsker på hva som gjorde at Long-dynastiet oppsto. En hypotese er at det stammer fra nettopp denne Bohre-slekten som det skrives om her. Flere av medlemmene i denne mangeartede slekten er innom Asia, og Kina. I det som var Norge er det ikke mange igjen i det hele tatt:

Vi vet ikke eksakt hvor mange «nordmenn» eller etterkommere av nordmenn som lever i dette landskapet i dag, men det kan neppe være mer enn noen få tusen. De kalles «den norske stammen» og består dels av kremmer-barbarer som streifer rundt i randsonen av den veldig ødemarka vi kjenner som Forum Europeum, dels av grupper som roter i jorden om dagen og drikker potetbrennevin om kvelden.

Side 5

Hele den vestlige sivilisasjon har brutt sammen. Det har vært kriser, kriger, epidemier, miljøødeleggelser, overbefolkning, matmangel og alt mulig annet som vi kanskje i dag bekymrer oss om. Det kollapset i punkt Y:

Også vårt eget kontinent – det asiatiske – ble rammet hardt. Etter det 22. århundres langvarige og verdensomspennende kriger falt den nasjon som het Kina fra hverandre, og man gikk inn i noe som minte om De stridende stater-perioden i gammel tid. Først i kjølvannet av punkt Y og masseutryddelsen, etter at Den kinesiske føderasjon ble etablert og hovedstaden flyttet fra Perleflodens delta til de historiske trakter ved Chang’ an, oppsto det igjen et behov for å fortelle om fortiden, inkludert om de røtter som lå i vest.

Side 6

Slik brettes historien om Bohre-slekten ut, flere århundrer etter at disse personene det fortelles om levde. Vi får et riss fra 1800-tallet og opp til over 2 000. Med mange stikk i øst og vest for å si det slik, samtidig som det gis gode og historisk interessante opplysninger om nær sagt alt mulig. Eric Clapton er så vidt med, Blue Norwegian har blant annet et forhold til Joni Mitchell, blir forelsket i Kate Bush, det er prominente personer i norsk oljeindustri med og i det hele tatt et imponerende persongalleri. Nansen er sentral i Rita sitt liv, og hun møter og kjenner mange andre personer vi har hørt om. Tidvis litt vondt for en gammel mann å holde oversikten, men stort sett går det greit.

Det er i tilfelle min lille innvending – det kan bli vel mange ord hos Kjærstad. Jeg liker fantasien, og hvordan han vever sammen skjebner, leker helikopterpilot over samfunnet vårt i dag, ser fremover i tid – og hvordan han er opptatt av hva som former våre liv. Hvilke spor vi setter. Hva kunne vi blitt om vi valgte andre veier? Rita Bohre har satt spor:

Forresten: Hun har en fisk oppkalt etter seg, Cephalaspis bohrei..

«Slett ikke dårlig», sier hun høyt, selv om det høres ut som hvisking.

Hun forsøker å reise seg fra bakken, men synker tilbake mot eikestammen igjen.

Livets mest opplagte hensikt: Å stå oppreist. Også i motgang. Gjennom alle tap og skuffelser.

Side 619

Det går raskt nedover med Rita der hun ligger under eiketreet, hun har falt og kan ikke reise seg mer. Hun aner noen kommer mot henne i hagen:

Ei jente. En ung kvinne. Det er Joan, det er Vesle Grønn, det er henne, Rita, tenker hun, det er henne selv, en del av henne selv, og hun har alltid visst det, at det ikke sluttet med døden, at det slutter med håp.