Ja, hvor går grensen mellom gal og genial? Mitt lille prosjekt er å lese og dels studere de menneskene jeg blir interessert i og fascinert av innen litteraturens verden. Den verden blir fort stor, fordi det er slik at fantasi, galskap, skaperkraft og kjennskap på kryss og tvers gjør at hvilken forfatter som helst jeg velger å grave meg ned i fører til et helt univers som kan utforskes. Ja, kanskje særlig i August Strindberg sitt tilfelle. Han var usedvanlig produktiv stort sett hele livet, og i utstrakt kontakt med mange internasjonale størrelser som levde i siste halvdel av 1800-tallet. Flere av disse var han i konflikt med, det var ikke myten om den stille og innadvendte forfatter han dyrket mest – selv om han hadde disse sidene også.

Jeg er født under Værens tegn’, skriver han den 20. juli fra Paris til sin teosofiske venn Torstein Hedlund. ‘Dets tegn representerer offeret. Efter et livsverk som mitt er belønningen: å bli slaktet. Hver fremgang blir fulgt av lidelser, hvert spor av lykke tilskitnet; hver oppmuntring blir et hån, hver god gjerning straffes med korset. Men det betyr også: Våren, noe nytt. Hvem vet?

^{Kilde: Olof Lagercrantz: August Strindberg, Oslo 1980}

Det er forsket mye på Strindberg, også etter at Lagercrantz skrev sin biografi i 1979. Det er likevel slik at jeg har stor sans for Lagercrantz, og har lest flere bøker av ham; inklusive tolkninger av store diktverk som Ulysses, Den guddommelige komedie og På sporet av den tapte tid – for å nevne noe. Han var utdannet «Filosofie doktor» i Sverige, og i 15 var han sjefsredaktør i «Dagens Nyheter» i Stockholm. Han døde i 2002, og ble 91 år. Han var ikke redd for konfrontasjoner selv, og selvsagt tiltaler det meg. Egne meninger hadde han i fullt monn, også om Strindberg. Han skriver likevel ganske ydmykt i forordet:

Denne bok kunne ikke vært skrevet uten den vitale Strindbergforskning som har funnet sted i vårt land og utenlands i løpet av de siste tredve årene. Fremstående representatanter for denne forskning er nevnt ved navn i min fremstilling, men ikke så ofte som det kunne ha vært grunn til med tanke på de lærdommer jeg har hentet hos dem. I de tilfeller da jeg er kommet til andre resultater enn dem, har jeg avstått fra en polemikk som ville fått mitt arbeide til å svømme over alle bredder.

^{Forord, Olof Lagercrantz, 10. september 1979}

Alkymisten Strindberg

August utviklet etter hvert en tro på at «alt henger sammen med alt», og han mente dette bokstavelig. Ordet han brukte om seg selv, var monist. Dette følger etter at han i 1885 erklærte seg som ateist, noen som selvsagt var radikalt på den tiden. Kanskje er det litt radikalt enda? Det å ikke tro på en guddommelig enhet kan virke skremmende for mange også i dag, og heller ikke Strindberg ga slipp på en tro om at det fantes en «…enhetlig, besjelet verden» (side 271).

Det resulterte i flere vitenskapelige arbeider, hvor ett av målene var å bevise at det var mulig å lage gull. Den gamle drømmen, som har eksistert i uminnelige tider, var altså levende i denne fantastiske mannen som gikk inn for alt med hele sin Gud? benådede sjel. Han hang seg på Ernst Haeckel fra Tyskland, og mistolket hans lære som best han kunne. Det var ikke så viktig for Strindberg om alt var korrekt, han hadde sine egne visjoner om hvordan verden egentlig hang sammen og tok til seg de teorier som støttet hans eget syn. Tross alt var han kunstner og dramatiker av hjerte og sjel, ikke egentlig noen vitenskapsmann.

Tanken hans er at alt har utviklet seg fra en urcelle, og hvorfor skal da dyr, mennesker, ting og natur skilles i dag?

Det gir den logiske følge at alle grunnstoff kan endres, og Strindberg startet med svovel. Han er overbevist om at han vil skape en ny vitenskap, gjøre et gjennombrudd som setter merker i historien for alle fremtid. I mange år arbeider han med svovel, ofte på sitt eget kjøkken og med redskaper som er skaffet på mange forskjellige vis – store deler av sitt liv levde Strindberg av en form for almisser og regelrett tigging fra sine venner og bekjente. Alltid halsende mot det store gjennombruddet, enten vitenskapelig eller litterært. Det siste skjedde åpenbart, men det vitenskapelige tok tid:

Han kommer til å sysle med disse svoveleksperimentene i årevis fremover. Hjelpemidlene hans er primitive, og ofte har han bare glørne på peisen som varmekilde. Han går videre til jod, og overbeviser seg snart om at han skal kunne fremstille jod syntetisk, noe som vil bli fulgt av en revolusjon innen jodindustrien. Fra jod tar han spranget til dronningen blant grunnstoffene – gullet.

^{Side 273}

Denne innsatsen gjorde at Strindberg var enkel å latterliggjøre. Det lyktes ham ikke å lage gull, men han sendte stadig eksempler på sitt geni til venner og bekjente – det var gullglimrende, men dessverre forsvant det gradvis når det var vel kommet frem – og kjemikere godkjente heller ikke på den tiden «midlertidig gull».

Han endret likevel ikke en millimeter på sin grunnleggende tro, og jeg kan ikke la være å sammenligne Strindberg med en annen kjent figur som jeg leser om for tiden. Den store helt og ridder Don Quijote. Han var også ubøyelig i sin tro på at det han gjorde hadde betydning for både samtiden og fremtiden, og blåste av alle som stillet kritiske spørsmål. Kroneksempelet er da Quijote tidlig i sin ridderkarriere tordner frem på sin slitne ganger Rocinante:

As he said this, he entrusted himself with all his heart to his lady Dulcinea, imploring her to help and sustain him at such a critical moment, and then, with his shield held high and his spear braced in its socket, and Rocinante at a full gallop, he charged directly at the first windmill he came to, just as a sudden swift gust of wind sent its sail swinging hard around, smashing the spear to bits and sweeping up the knight and his horse, tumbling them all battered and bruised to the ground. Sancho Panza came rushing to his aid, as fast as his donkey could run, but when he got to his master, found him unable to move, such a blow had he been given by the falling horse.

‘God help me!’ said Sancho. ‘Didn’t I tell our grace to be careful what you did, that these were just windmills, and anyone who could ignore that had to have windmills in his head?’

‘Silence, Sancho, my friend,’ answered Don Quijote. ‘Even more than other things, war is subject to perpetual change. What’s more, I think the truth is that the same Frestón the magician, who stole away my room and my books, transformed these giants into windmills, in order to deprive me of the glory of vanquishing them, so bitter is his hatred of me. But in the end, his evil tricks will have little power against my good sword.’

‘God’s will be done,’ answered Sancho Panza

^{Sitat: Don Quijote, engelsk utgave 1996, side 38-39}

Inferno

På sett og vis leder dette til den absolutt vanskeligste boken å tolke som Strindberg skrev. Inferno. Han var belest, selvsagt, og visste mye om diverse helveter som har blitt skildret i litteraturen – og han ga ofte uttrykk for at han levde i et sant helvete. Han sier at den er «…et dokument fra den ‘store krisen i 50-årsalderen’ med dens ‘revolusjon i sjelslivet’. Strindberg lette selv etter tegn i sin omverden, jeg fant muligens et tegn i det at Don Quijote også var rundt 50 da han dro på sine første eventyr?

Inferno bør ikke leses som en selvbiografi, den går langt ut over Strindbergs eget liv. Det er, antagelig, en gal mann som skriver – på en genial måte. Han er på denne tiden opptatt av det esoteriske, og brevveksler en del med Torstein Hedlund, som var opptatt av det okkulte og hjalp Strindberg økonomisk for at Strindberg skulle skrive en bok om «…et nytt verdensbilde». Dette skulle være en åndelig bok, og Strindberg laget et skille mellom sin «eksoteriske» fremtreden som den uinnvidde, hverdagslige som omgås sine venner på vanlig sett og sitt «esoteriske» indre liv som den innvidde. I hemmelighet skrev han i den Ockulta dagboken mens han bodde på Hôtel Orfila i Paris i fem måneder i 1896. Den perioden er kjent for Strindbergforskere som hans «vannviddskrise», og resulterte i boken Inferno.

Hvilken herlig galskap! Han skriver 18. juli 1896 til Hedlund:

Hvis jeg ser at min hodepute antar menneskelige former, så finnes disse formene der, og hvis noen sier at de bare (!) blir dannet i min fantasi, så svarer jeg: – De sier bare? – Hva mitt indre øye ser betyr mer for meg! Og det jeg ser på puten som er laget av fjærene fra fugler som en gang har vært bærere av liv, det er noe sjelelig, det er en formgivende kraft utgått fra linstoffer som har ført frem livskraft i sine fibre, det er noe virkelig eftersom jeg kan tegne disse figurene og vise dem til andre. Og jeg hører lyd i puten, stundom som en gresshoppe. Gresshoppenes lyd i gresset har alltid forekommet meg trolsk. Det må være en slags buktaleri, for jeg har alltid opplevd det som om lyden kom fra en tom sal under jorden. Anta at gresshoppene synger i linåkeren, tror De da ikke at Naturen eller skaperen kan danne en fonografisk gjengivelse av vekstfiberen slik at den gir gjenlyd i mitt indre øre når dette øret er blitt foreberedt gjennom lidelser, forsakelser og bønn til å høre bedre enn før? Der kommer de ‘naturlige forklaringen’ til kort, og jeg oppgir dem straks!

^{Side 307}

Jeg skal skrive mer om Inferno, og andre skrifter av Strindberg. Det er et dypt fascinerende liv han har levd, kanskje mer det indre livet enn det ytre, selv om det saktens er stoff til mange romaner og skuespill i hans ytre liv også. De har han stort sett skrevet selv, da han oppriktig mente at motbør, dramatikk, kjærlighet, angst og hva ellers livet kunne varte opp med var helt nødvendig for at han skulle skape sine geniale verk.

Ja, for det er mye genialt hos Strindberg. Han var gal nok til det.