Langt ifra, romanen som hun en gang hadde funnet så langdryg, virket nå forfriskende kvikk, tørr fremdeles, men på en oppstrammende måte, med dame Ivys nøkterne stemme betryggende nær hennes egen. Og det slo henne (slik hun noterte neste dag) at lesing blant mye annet også var en muskel, og en som det lot til at hun hadde utviklet. Hun kunne lese romanen med letthet og stort utbytte, le av bemerkninger (det var ikke vitser, akkurat) som hun ikke engang hadde lagt merke til før. Og gjennom det hele kunne hun høre stemmen til Ivy Compton-Burnett, usentimental, streng og klok. Hun kunne høre stemmen hennes like tydelig som hun tidligere på kvelden hadde hørt stemmen til Mozart. Hun lukket boken. Og igjen sa hun høyt:

«Jeg har ikke noen stemme».

Dette er Dronningen av Storbritannia, overhodet for Samveldet av nasjoner og i tillegg innehaver av følgende embet:

Dronning av Antigua og Barbuda, Dronning av Australia, Dronning av Bahamas, Dronning av Barbados, Dronning av Belize, Dronning av Canada, Dronning av Grenada, Dronning av Jamaica, Dronning av New Zealand, Dronning av Papua Ny-Guinea, Dronning av Saint Kitts og Nevis, Dronning av Saint Lucia, Dronning av Saint Vincent og Grenadinene, Dronning av Salomonøyene og Dronning av Tuvalu. Ikke småtteri.

^{Kilde: Wikipedia/SNL}

Hun nærmer seg 80 år, og i den senere tid har mye rart skjedd. Ja, ikke sånn at hun har gjort så mye mer. Nei, det har skjedd noe mye verre – hun har begynt å lese bøker. Til hoffets store fortvilelse. Har hun omsider tørnet helt??

Det starter en dag hvor hun forviller seg litt i den store hagen rundt slottet. Hundene tar plutselig en annen vei enn de pleier, og inne i et gårdsrom hun sjelden har vært i står en gammel bokbuss. Av alle ting. Den kjører sin rute, også innom slottet. Fra Westminster. Et tiltak som henger i et tynt snøre, det er ikke mange som leser på slottet. Det er en unødvendig omvei, som nok blir kuttet ut av kommunen om intet skjer. Dette vet ikke Dronningen noe om, der hun varsomt følger hundene inn i bussen – for å be om unnskyldning dersom bjeffingen hadde forstyrret eller plaget noen.

Dronningen er godt oppdratt, og vant til å ta hensyn til folket sitt. I den forvirringen som oppstår da Dronningen fremstår i all sin prakt blant slitte bøker, en rødhåret kjøkkengutt og en pliktoppfyllende sjåfør – så blir det til at hun faktisk låner en bok. En bok av Ivy Compton-Burnett. Det er en britisk forfatter, som skildrer engelsk middelklassemiljø – av mange regnet som en arvtager til mer kjente Jane Austen. Dette har ikke Dronningen noen anelse om på det tidspunktet, dette er sant og si den første boken hun virkelig prøver å lese. Det er ren og skjær omtanke for sjåføren, som ellers kunne blitt fornærmet og trodd at hun ikke likte bokbussen, som gjør at hun i det hele tatt tar med seg en bok.

Den leser hun ut, for er det noe Dronningen er – så er det pliktoppfyllende. Minst på lik linje med sjåføren. Da hun vil levere boken tilbake, så får hun vite at sjåføren faktisk har prøvd å lese samme bok, men han kom ikke mer enn noen få sider. Det er imponerende at Dronningen har lest hele, men som hun selv sier:

«…har jeg først begynt på en bok, så leser jeg den ut. Det var slik man ble oppdratt. Bøker, brødskiver, potetmos- man spiser opp det man har på tallerken. Det har alltid vært min filosofi».

Noen annen grunn til å lese den ut var det ikke, på dette tidspunktet var den rett og slett kjedelig. Imidlertid fikk hun lov å beholde boken, fordi den hyllen hvor den sto skulle tas bort likevel. Det inspirerte til å låne en bok til, denne gang Nancy Mitfords – Jakten på kjærligheten. Den fenger Dronningen. Det er første bok i en trilogi om en overklassefamilie som levde i mellomkrigstiden. Den er nok lettere skrevet, og bøkene er ikke spesielt lange. Dronningen ble bitt av lesebasillen.

Når det gjelder stemmen, så er det en gradvis erkjennelse av at hver enkelt forfatter – og hun oppdager også at musikere, kunstnere, malere – har sin egen, særpregede stemme. Det er den hun etterlyser hos seg selv. Tanken om å skrive noe på egen hånd sniker seg inn hos de fleste lesere, særlig en som i utgangspunktet er et aktivt menneske. Skal hun skrive sine memorarer, slik statsministeren foreslår, eller noe helt annet? Dette er ingen såkalt sann historie, så hva Dronningen faktisk gjør må vi nok finne ut andre plasser…

Krig og fred, styre og stell

Dronning Elisabeth II har vært monark lenge, helt siden 1953 – og har på det tidspunktet denne boken er skrevet opplevd over 50 år som en av de mektigste kvinner i moderne historie. Makten har nok vært dalende, og det er ikke tvil om at hennes forgjenger som kvinnelig monark, Elisabet I, hadde betydelig større makt da hun regjerte fra 1558 til 1603. Nå er det meste symbolsk, men den nåværende Dronning er likevel regnet som nr. 23 på listen av verdens mektigste kvinner i 2018 (Forbes). Den listen toppes av Angela Merkel, med Theresa May på en andre plass. Så politikerne har større makt enn majestetene i dagens samfunn. Listen domineres nok av næringslivsledere. Penger er makt.

Bakgrunnen for Alan Bennett, som er kjent som forfatter, skuespiller, komiker og dramatiker, er at dronningen egentlig kjeder seg grusomt mye. Hun har knapt lov å drive med noe som er spesielt for henne, det kan tolkes som at hun favoriserer noe eller noen fremfor annet. Det gode er at hun ikke vet så godt selv at hun kjeder seg, stort sett har hun likt å opptre offentlig, delta i selskaper, møte folket, åpne sportsarrangementer, døpe skip – og selv samtalene med de stadig skiftende statsministre har gått greit i alle år. Det er gjentagende i høy grad; de fleste er oppmerksomme, flørtende (utenom Thatcher), hyggelige og vil gjerne ha noen råd fra den erfarne damen. I starten. Så lytter de stadig mindre, de tenker mer på sine egne saker. Hvem som til enhver tid er statsminister er ikke så viktig, det sentrale er at alle formene blir opprettholdt, og at man til enhver tid er korrekt og høflig. Dronningen er ekspert på dette, og kan tidvis spille litt skuespill også – for å gi inntrykk av å være nærmere folket. Snakke med dem om parkering, trafikkproblemer, hvor de kommer fra og legge inn små vittigheter. Det skal ikke mye til.

Etter hvert leser dronningen stadig mer, og ansetter den eneste hun noensinne møtte i bokbussen som sin personlige amanuensis: Norman, som da blir hennes litterære assistent og både anbefaler, finner og leser bøker selv. Slik at de kan samtale om det de leser. Det nye er at hun gjerne vil bringe sin leseglede videre til alle hun treffer, enten det er Frankrikes president som må svare på hva han synes om Jean Genet, eller hennes private sjåfør som blir oppfordret til å lese mer – eller hennes undersåtter som ikke lenger blir spurt hva de syns om parkeringen eller trafikken, men må svare på hva de leser for tiden. Noe svært få gjør. Det blir følgelig tausere og tausere rundt Dronningen. Ingen kan på sparket fortelle noe om bøker, til og med forfattere som hun inviterer til et hageselskap får hun lite kontakt med. De er så sky.

Dette utvikler seg i en retning som mange lesende kan kjenne igjen. Det blir viktigere å lese enn å delta på formelle tilstelninger, og hun drar med seg en eller flere bøker over alt. Da privatsekretæren Kevin blir så lei at han feilsender en eske med bøker da de skal på statsbesøk til Canada, så resulterer det i en sur og tverr Dronning som plutselig ikke har noe å bryne hjernen på. «Vil du ikke se på Saint Lawrence Seaway?» sa hennes mann.

Jeg åpnet den for femti år siden. Jeg skulle ikke tro at den har forandret seg.

Å være på tur med en sånn, akkurat som en gretten tenåring, er ikke noe gøy. Heldigvis møter dronningen til slutt en forfatter i Canada, som har skrevet massevis av bøker: Alice Munro. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 2013, og regnes som en av verdenslitteraturens aller beste novelleforfattere. Da løser det seg. Hun får bøker å lese, og blir så glad:

Gradvis legger hun mer merke til menneskene rundt seg, blir mindre opptatt av regler og etikette, spør og graver mer når det gjelder Midtøsten – det er jo sivilisasjonens vugge, forteller hun statsministeren. Hun låner bøker til ham, sjekker om de blir lest. Dette blir selvsagt plagsomt for alle seriøse mennesker som skal styre et land. Alle er i grunnen tilhenger av selve tanken om at det er viktig å lese, det er bare så umulig å ta seg tid til slikt.

Til slutt må det tas i bruk sterke midler, og en gammel, trofast tjener av de kongelige blir trukket inn for å få dronningen bort fra disse nykkene. Han er over 90 år, og lukter sterkt av et ganske innesluttet liv. Hva han sier? Vel…

Avslutning

Personlig husker jeg bokbussen fra min ungdom. Det var en sitrende spenning når den kom, og jeg kunne bytte de bøkene jeg hadde lest ut med nye. Det spennende var å snike i de hyllene jeg enda ikke hadde lov til – i voksenbøkene, som ikke på noen måte var snuskete, bare over mitt hode. Slik var det lenge for dronningen også, men mot slutten av boken har hun altså lest alle bindene av Marcel Proust sitt ganske omfattende verk På sporet av den tapte tid (rundt 4 000 sider)– etter tips fra den samme franske presidenten – og nyter den første boken hun prøvde seg på, den som hun først bare leste av plikt. Det er som all trening. Det som er tungt i starten blir lettere etter hvert, og gir stadig mer glede.

Dette er i høy grad en bok om leseglede, hvordan vi som mennesker kan forsvinne inn i bøkene og glemme det livet som er rundt oss. Det blir ikke alltid tolket positivt, og på et tidspunkt er staben hennes overbevist om at dronningen lider av Alzheimer. Hun snakker annerledes, er opptatt av bagateller hos andre mennesker, bryr seg betydelig mindre om klærne hun har på seg – kan til og med gå i de samme pumps i to selskaper på rad, bære de samme smykker og i det hele tatt være mindre striks med seg selv og de ansatte. Det verste var at hun ble sett mens hun noterte ting i en notatblokk. Et sikkert tegn på at hukommelsen hennes sviktet!

Dronningen selv tenker som så:

Var hun blitt spurt om lesingen hadde beriket livet hennes, ville hun ha måttet si ja, utvilsomt, men ville med samme visshet tilføyd at den samtidig hadde tappet livet hennes for all mening. Før hadde hun vært en selvsikker, målbevisst kvinne som kjente sin plikt og var opptatt av å utføre den så lenge hun kunne. Nå var hun altfor ofte i tvil. Å lese var ikke å handle, det var alltid det som hadde vært problemet. Og vel var hun gammel, men hun var fremdeles et handlingsmenneske.

Hun slo på lyset igjen og strakte seg etter notatboken og skrev:

Så sovnet hun.

Hvordan det går? Tja, jeg liker at folk leser bøkene selv. Det er ikke min jobb å fortelle alt som skjer, tolke det og legge sterke føringer på din opplevelse av boken. Min personlige mening er at alle bøker, uansett sjanger og kvalitet, vil gi hver enkelt leser noe unikt. Noe som ingen kan fortelle deg på forhånd. Kanskje hater du en bok, og kaster den i veggen. Det er selvsagt lov. Kanskje elsker du en bok, og livet ditt blir aldri helt det samme igjen. Det er også lov.

En periode kan fortøyningene slites, og vi driver ut på det åpne havet. Der er nok Dronningen når vi avslutter her.

Lykke til.