Jeg liker ikke å lese om meg selv. Det var sørgelig at Deres valg falt på meg. Dikteren skal mest mulig være privatmann, bøkene skal tale, jeg liker ikke å snakke om meg selv.

^{Gabriel Scott til Arne Beisland, som ville skrive en hovedoppgave om Gabriel Scott, i 1945.}

Dette skal vi ha respekt for. Jeg forstår godt at en forfatter tenker på denne måten, selve livet han eller hun lever har ikke stor interesse – det vil de mene selv, de aller fleste. Nå er det likevel slik at svært få slipper unna, alle vil gjerne vite noe om hvordan den enkelte dikter og forfatter har levd. Jeg nevner derfor kort noen fakta, og så skal de glemmes så snart de er lest…:

Gabriel Scott ble født i Skottland, der kommer også navnet fra. Hans far var norsk sjømannsprest, og i samråd med moren endte fornavnet på Gabriel, etter den velkjente erkeengel. Moren var for øvrig en kjent dikter, og det er publisert over 200 barnesanger med Caroline Schytte Jensen som tekstforfatter, hvorav nok «Tre søte småbarn med øyne blå» er den mest kjente. Kilde: Wikipedia.

De flyttet fra Leith i Skottland til London, hvor han hadde sine første barneår som han husker noe særlig fra – i 1881 flytter de tilbake til Norge. Da orket ikke faren å være prest i London lenger, det var tøft å være prest for sjøfolk, med mye drukkenskap og vold. Gabriel ble selv inspirert av Goethe og Spinoza i sin gudetro, og det kommer frem i de bøkene jeg tar for meg her. Han hadde en helt annen oppfatning av Gud og Kristendommen enn hans strenge og myndige far. Familien holdt til på Sørlandet, som i de tider fikk sitt navn inspirert av Vilhelm Krag – han tok i bruk Sørlandet som navn på området/landsdelen i 1902, i Morgenbladet. De to ble senere en del av «Sørlandsdikterne», hvor de to andre er mer glemt i dag: Tomas Krag og Olaf Benneche.

Da var Gabriel blitt 28 år, og hadde fire år tidligere rukket å bli kjeppjaget fra Grimstad på grunn av den ganske selvbiografiske boken Fugl Fønix. Han har nok latt seg inspirere av Knut Hamsun, som var en av de store heltene – i dag ville vi kanskje sagt at Knausgård var et forbilde for denne romanen. Den var ikke like åpen i bruk av navn og steder, men likhetene var så slående at alle kjente seg igjen i den byen som ble kalt «Lyngstrand» i boken. Alle prominente personer fikk seg små ørefiker, og blant annet «Sagfører Magnus» ble beskrevet slik:

Resten av livet hadde Gabriel Scott problemer med Grimstad og Lillesand, ettersom han også gir ut Lillehavns mysterier i 1898 – to bøker er da gitt ut som beskriver ganske detaljert mange personer og hendelser i to småbyer på Sørlandet. Ikke lett å gå ustraffet fra noe slikt, og Gabriel sier selv i moden alder at han betrakter disse to som sine ungdomssynder.

Det Gylne Evangelium

Denne boken kom første gang i 1921, og er en herlig fabel om St. Peter og Vårherre. Vi vet alle at St.Peter har en alvorlig oppgave, han vokter døren til himmeriket. Der er det ikke lett å komme inn, og denne kveld henger han også opp et skilt:

Det er travelt, stor pågang hele tiden – og St. Peter er litt trøtt av engler som ikke vil legge seg, og masete sjeler som ikke vil vente til han selv har våknet; de prøver å presse seg inn midt på natten. Det er han uendelig lei av. Dessuten er han ikke fornøyd med tingenes tilstand på jorden, det er alt for mye lidelse og ulykke blant menneskene, selve skaperverket må ha noen skavanker – slik St. Peter ser det. Det blir ikke fred denne natten heller, en stakkars lidende sjel blir lukket inn av ulydige engler – det er Eljakim, Sadoks sønn. Han har drept seg selv for å hjelpe Maria, som har navnet etter Gud Faders egen mor. Han, og ti andre gudfryktige mennesker, er utsatt for tortur og lidelse. Maria blir torturert i det selvsamme øyeblikk. Vårherre forbarmer seg, gjør den lidende sjel til en kjerub – som reiser ned på jorden igjen for å verne og trøste sine brødre og søstre – og «…si Maria, at jeg elsker hende!»

Historien han forteller bekrefter St. Peter sine mistanker om at alt ikke er som det burde være på jorden, det er krig og elendighet. Denne boken ble skrevet like etter 1. verdenskrig, og det er nok ikke tilfeldig at St. Peter føler et ekstra press – han vil så gjerne fikse og ordne slik at alle kan leve i fred og fordragelighet. Måten å gjøre det på, er at han og Vår Herre tar turen ned til jorden, som vanlige mennesker skal de gå rundt, og oppdaterer seg på tingenes tilstand. Dette dristige forslag, hvor hele himmelen holder pusten, blir akseptert av Vår Herre – St. Peter setter inn erkeengelen Gabriel som vakt i porten mens han selv er borte, fordi: «du er sindigere og støere» enn erkeengelen Mikael, som ellers er den «fornemste og ældste». Når alt er avklart, og niste laget – så drar de trøstig i vei.

Like før de drar, så sier Vår Herre til Gabriel: «For alle, som banker, skal det lukkes opp!» Han virker ikke like streng som St. Peter, som like før har formanet om alle som helst ikke skal slippes inn. Her er vi nok ved et gjennomgående tema i boken; Vår Herre er ikke streng, han er uendelig mild og god. Regler settes opp av andre, i himmelen ser det ut til å være St. Peter – som heller ikke er fornøyd med Vår Herre, og ganske kritisk til måten skaperverket er organisert.

Dette kommer tydelig frem i vandringen på jorden. St. Peter leter med lys og lykte etter alt som er galt, og prøver hele tiden å komme i snakk med mennesker som kan fortelle ham hvor skoen trykker, slik at nødvendige endringer kan gjøres. Det prøves mange ting – en stund finner han ut at det må være riktig at alle mennesker kan lese hverandres tanker og se inn i hjertene til hverandre, en annen gang prøver han å være synsk; å se alt som skal skje på forhånd. Ingen av disse variantene løser problemer, tvert imot skaper de nye. Han prøver å gjøre en bonde til herremann, og når det ikke går etter planen så gjør han herremannen til bonde. I begge tilfeller må St. Peter og Vår Herre legge seg og sove i 7 år for at virkningene skal bli tydelige – i en hule som de hellige, syv sovere lå i under sin lange søvn. Det er nitid granskning, men igjen fånyttes.

I en drøm treffer han selveste Djevelen, og får en leksjon i hvordan blant annet kjøpmanns – og prestesjeler ser ut. Det er tydelig at ingen av disse yrkesgruppene er særlig populære, og hører godt hjemme hos denne herskeren av evig pinsel. Særlig får teologene gjennomgå. St. Peter lurer på om det er mulig å få vite botemiddelet som han søker etter, og Djevelen spør da litt forundret: «Spør du virkelig mig om raad?»

Jeg skal ikke foregripe begivenhetene, men kan antyde at St. Peter til slutt virkelig finner et botemiddel. Før det skjer, så går han igjennom en rekke prøvelser og har en mengde mer og mindre gode forslag til forbedringer. Vår Herre er hele tiden like mild og god, og lar ham prøve ut mye underveis. For egen regning driver St. Peter og skriver ned sine tanker og forslag, samt prøver å lage nye bud til menneskeheten. Et av disse er:

I det hele tatt viser Gabriel Scott i denne perlen av en roman alle mulige måter vi mennesker prøver å tvinge andre inn i vår egen tenkning – ikke minst teologene, men også politikere og reformatorer. Vår Herre sier til St. Peter da de står og skuer ut over uendelig lidelser, folk lider, de sloss, de kriger slik at St. Peter blir helt fortvilet, og ønsker at Vår Herre forbarmer seg, at han redder menneskene – da sier Vår herre mildt:

De 10 bud er gitt menneskene, nye bud er ikke nødvendig. Jeg er ingen kristenmann selv, men i denne boken er det viktige budskap for alle, det tenkes på høyt nivå om mulige løsninger på konflikter, etisk og moralsk.

St. Peter tenker helt til slutt i romanen, når alle virkemidler er prøvd ut og egentlig har vært mislykket:

Kilden – eller brevet om fiskeren Markus

Denne skal jeg ikke si så mye om, den ble gitt ut 3 år før Det gylne evangelium. Den er kort, og handler om en mann som er litt «enkel», han blir dels mobbet og dels holdt ute av de gode selskap på grunn av sin enkle tankegang. Hele livet jobber og sliter han, lever i nøysomhet – og tenker sine egne tanker om livet og naturen. Han fisker, beundrer blomster, ser skaperverket i alle levende vesener – her kommer Scott inn på hvordan Guds eksistens kan bevises, og et vanlig bevis har vært at alt annet har en hensikt, for eksempel lager Markus garn og teiner – hvorfor er vi så innforstått med at dette har en skaper, mens alt det fantastiske og vakre vi ser i naturen ikke skal ha en plan bak seg?

Boken er en vakker skildring av et ensomt sinn, og sier mye om hva som er viktig i tilværelsen. Hans biograf Truls Erik Dahl beskrev boken som en «spinoza-wergelandsk naturbibel». 

Avslutning

Gabriel Scott var etter mitt syn åpenbart en religiøs mann, men han ble inspirert av blant annet Spinoza i sin måte å tenke på naturen og mennesker – og Gud. Det vil si at vi er alle like, og naturen har egenverdi som en del av gudsbegrepet. Jeg oppfatter det slik at han er en varm forsvarer for alle de svake i samfunnet, og motstander av alle som prøver å styre andre mennesker på en måte som utnytter dem. Det går frem av flere episoder og tanker i begge bøkene. Verden er god som den er, det er opp til oss mennesker å oppføre oss slik at alle kan dra nytte av den på en best mulig måte. Det betyr ikke at alt skal være likt, den tanken prøves også ut i Det gylne evangelium, men det skal være rettferdig.

Forskjellen på likt og rettferdig skal ikke utdypes her, jeg ønsker ikke å legge noen tolkninger av bøkene her, bare inspirere til lesing av dem – og at alle tenker selv…

God lesing