Alkymisten

Ja, jeg innrømmer. Til slutt måtte jeg krype, nesten bokstavelig, til korset og lese Alkymisten. Blant verdens mest solgte bøker, så er det få som slår denne lille boken. Bibelen er på topp, og åpenbart er det mange av de bøkene som kommer nær toppen som har sine historier knyttet til tema nettopp fra Bibelen. Tolkien ligger høyt på listen, med The Lord of the Rings og The Hobbit, CS Lewis med bøkene om Narnia, Dan Brown som i høyeste grad skriver om Bibelen, Rowling er meget godt representert med bøkene om Harry Potter – som jeg i liten grad har lest, men jeg har sett noen filmer. Listen fortsetter, og inneholder mange forskjellige bøker – Agatha Christie er selvskreven, Umberto Eco og ikke minst våre egen Jostein Gaarder, som med Sofies verden har solgt over 40 millioner eksemplarer.

Ingen er i nærheten av Bibelen, som ifølge Guinness World Records anno 1995 har blitt solgt og distribuert i over 5 milliarder eksemplarer. Det er utrolig. Selvsagt har den vært i sirkulasjon lenger enn de aller fleste andre bøker, og blir kjøpt inn til kirker, skoler, hoteller og alt mulig annet i store kvanta. Så sammenligningen er ikke rettferdig i denne sammenhengen, og selvsagt er det ikke snakk om å være kommersiell eller kapitalistisk i tankegangen når vi snakker om bøker. De skal leses av glede, lyst, for å bli skremt, for å løse mysterier, for å drømme seg bort, for å lære seg selv å kjenne, for å lære verden å kjenne – for å bli noe mer enn vi ellers kunne blitt.

I den siste varianten er det nok Alkymisten hører til. Vi leser den for å bli noe mer enn vi ellers kunne blitt. Over 65 millioner har lest denne boken. Eller så mange eksemplarer er det gitt ut, langt flere kan ha lest den. Jeg lånte den for eksempel på biblioteket – i et svakt øyeblikk?

Hvilke forventninger skal vi ha til bøker som har blitt solgt og lest av mer enn 10 ganger Norges befolkning?

Først og fremst ser det ut til at relativt enkle historier selger godt, og historier som berører Bibelen på ett eller flere vis. Samt krim. Det selger alltid godt. Merkelig nok er det lite erotikk på toppen, men det finnes nok litt av det inne i de bøkene som leses, men åpenbart er det ikke et kriterium for å selge godt. De fem øverste bøkene, sett bort fra Bibelen, Koranen, Den Lille Røde og enkelte andre som blir distribuert på andre måter enn ved salg til enkeltpersoner, er:

The Lord of the Rings – J.R.R. Tolkien

Le Petit Prince (den lille prinsen) – Antoine de Saint-Exupéry

Harry Potter and the Philosopher´s Stone – J.K Rowling

The Hobbit – J.R.R. Tolkien

And Then there was none – Agatha Christie

På sjetteplass ligger en litt overraskende bok for min del, det er en kinesisk bok som ble publisert første gang i 1791. Den heter på engelsk Dream of the Red Chamber, og handler om en familie som levde i Quing-dynastiet. Den er regnet som en av fire klassikere i Kina, og figurerer nok på listen mye på grunn av folketallet i Kina – men, det er en velfortjent plass, og til og med en bok jeg fikk lyst til å lese.

Jeg tenker litt over dette, fordi jeg er interessert i hva som får folk til å lese. Det virker klart at vi er glad i å drømme oss bort, til eventyret, magien, fjerne land (og da tenker jeg ikke på boken fra Kina, som antagelig har blitt lest av flest mennesker i nettopp Kina), fjerne tider – og vi er glad i mysterier.

På sitt enkle og underfundige vis, så inneholder Alkymisten veldig mye av dette. Jeg har allerede vist til den mystiske «Kongen av Salem», som dukker opp i Bibelen en gang – i Alkymisten har denne Melchizedek en ganske fremtredende rolle, og er for mange en av favorittene i boken. Han kan fremstå i uendelige former, som en stein når det trengs – eller som en gammel, vis mann når det er nødvendig. Her gir han råd til den unge helten i historien, Santiago, en gjetergutt som gjerne vil leve livet friest mulig. Han har derfor blitt gjeter, som gir fantastiske muligheter til å reise rundt i landet og møte forskjellige mennesker – deriblant en jente (selvsagt), som er kjøpmannens datter.

Han er på vei til denne piken når vi møter Santiago i boken. Han drømmer om henne, vil gjerne møte henne igjen, det er ett år siden sist. Faren ga ham lov å bli gjeter, og sendte med noen sølvpenger så han kunne skaffe seg sauer. Siden har Santiago streifet rundt, ifølge faren ville det ikke føre til noe:

Kjøp saueflokken din og dra gjennom verden, til du innser at borgen vår er den viktigste og at våre kvinner er de vakreste.

Så ga han sønnen sin velsignelse. I farens øyne kunne han lese den samme trangen til å reise omkring i verden. En trang som fremdeles var levende, til tross for at han hadde forsøkt å begrave den under årene med slit og strev for å skaffe familien mat og vann og en seng å sove i – den samme sengen han sov i hver eneste natt.

Dette åpner opp temaet i boken. Gutten treffer aldri den kjøpmannsdatteren igjen, på sin vei går han først innom en spåkone som forteller at det ligger en skatt ved pyramidene i Egypt. Den må han finne, det er hans vei for å oppfylle sin egen historie. Vi må alle oppfylle vår historie, det er meningen med livet her på jorden. Han har drømt den samme drømmen to ganger, og det betyr at han lengter etter å oppfylle sine drømmer. Han må dra for å finne denne skatten, ellers vil han angre hele livet.

Et enkelt budskap, men det er tydelig at det må gjentas ofte – som regel lar vi oss styre av det som Kongen av Salem kaller «Verdens største løgn»:

Historien videre bringer Santiago innom mange forskjellige mennesker, med forskjellig religion og utseende, drømmer og lengsler, frykt, redsel og tvil. Han opplever mye, treffer en Alkymist som innvier ham i hemmeligheter, treffer sitt livs kjærlighet, er med i kriger, blir til en vind og finner han skatten? Tja, les og finn ut.

Djevelen og frøken Prym

Siden det er den internasjonale kvinnedagen i dag (skrevet 8.mars), og jeg følte meg litt usikker etter å ha lest Alkymisten, så vil jeg si litt om en annen bok skrevet av Paulo Coelho. Den handler om da djevelen kom til en liten landsby kalt Viscos. I denne byen lever menneskene fredsommelig, alle 281 sjelene. Det er en gammel by, preget av forfall. De unge har stort sett flyttet ut, og som portvakt sitter den eldste i byen: Gamle Bertha.

Henne har ingen noe særlig kontakt med, hun sitter ensom utenfor det lille huset sitt og holder vakt. Ikke at hun vet helt mot hva, men hennes avdøde mann sitter på siden av henne og de snakker sammen – mer og mer etter som årene går, og hun skjønner stadig mer av det hinsidige, av åndenes og englenes og de avdødes verden. Mannen har bedt henne holde vakt, noe fælt vil skje.

Djevelen kommer som en skygge, og har tatt kontroll over sjelen til en mann som har mistet sin kone og barn i en tragisk kidnappingshistorie som endte med at de ble skutt da politiet stormet skjulestedet til kidnapperne for å redde konen og barna. Dette fører til at mannen søker hevn, han vil ha svar på om alle virkelig er onde. Det vil gi ham fred, tenker han – eller djevelen tenker det for ham…

I denne byen møter han frøken Prym. Den eneste unge piken som er igjen i landsbyen, og hun tilbringer livet med å servere i den lokale puben og ha hemmelige netter med tilreisende turister og enkelte lokale ektemenn og fedre. Et litt typisk offer, som skylder på sine omstendigheter og er sjalu og misunnelig på de som har klart å reise bort derfra. Sladderen lever hun med, livet går sin gang mens hun prøver å spare noen slanter samtidig som hun håper en av de tilreisende vil vise seg å være en prins som hiver henne opp på sin hvite hest og rir henne bort til eventyret og et bedre liv. Hun drømmer også.

Denne djevelen, representert ved mannen, lager til et aldri så lite komplott. Han har med 11 gullbarrer, og etter hvert får han formidlet ved hjelp av frøken Prym at landsbyen skal få alle disse (med unntak av den ene som frøken Prym skal få som takk for hjelpen). Det eneste de trenger å gjøre, er å drepe en person innen en uke. Det tar noen dager før frøken Prym klarer å formidle dette, hun rives mellom det gode og det onde selv, og tror dette vil kunne ødelegge hele landsbyen. Da hun til slutt forteller, så blir hun kanskje forutsigbart hatet av alle – skyt budbringeren!

Presten i landsbyen spiller sin rolle, og han klarer å overbevise om at dette er et tegn fra Gud. De blir enige da de seks som styrer landsbyen møtes:

Hotellvertinnen, ansvarlig for turistenes ve og vel; presten, ansvarlig for sjelene; ordføreren, ansvarlig for jaktlovene; ordførerens kone, ansvarlig for ordføreren og avgjørelsene hans; smeden, som var blitt bitt av den mannevonde ulven og klart å overleve; og mannen som eide det meste av jorden rundt landsbyen.

En person må drepes. Til det beste for alle. Bare slik kan landsbyen overleve og blomstre. Motivene er forskjellige, men de blir skjult i den enkeltes hjerte. Presten kommer opp med en genial plan om at alle geværer skal leveres inn, og lades med ett skudd hver – hvor ett er et løsskudd. Alle byens 174 menn skal skyte samtidig på den dødsdømte, og slik blir alle uskyldige. Ingen vet hvem som hadde løsskuddet, og da kan alle ha hatt dette i sin hagle. Slik kan ingen dømme seg selv, de vil alle tro at de selv hadde haglen som ikke drepte. Det er syndsforlatelse på djevelsk vis. Det blir kalt et «offerritual», da virker det rimelig og rettferdig i tillegg. Det er prestens vise beslutning.

Grunnen til at jeg nevner kvinnedagen, er at kvinner spiller en svært viktig rolle i denne historien. Både på godt og vondt, og slik er vel likestilling. Alle skal delta fullt ut i samfunnet, og kvinner kan være helter og skurker på lik linje med menn. I boken nevnes det en gang, da konene forlanger å være med for å se på at den dødsdømte blir skutt:

Mennene sa det var for farlig, ingen vet hva som kan skje med et skytevåpen, og konene sa at mennene var noen store egoister, de måtte lære seg å respektere kvinnenes rettigheter, verden var ikke lenger sånn som de trodde. Det endte med at mennene ga etter, og kvinnene jublet.

Hvordan dette går til slutt, er en del av mysteriet og skal ikke røpes her.

Paulo Coelho

Han har skrevet mange bøker, og jeg har bare lest tre av dem. De to nevnte, samt Manuskriptet fra Accra – som spiller på de skrifter som ble funnet i Nag Hammadi i 1945, av to egyptiske brødre. Skriftene er kalt De apokryfe evangelier ettersom de ikke er en del av Bibelen slik vi kjenner den. Her gjengir forfatteren av boken et annet manuskript som angivelig ble funnet i 1947 av arkeologen Sir Walter Wilkinson.

Det er lett å lese Paulo Coelho, og i første omgang ble jeg overrasket over enkeltheten. Mange sier at Alkymisten er tidenes mest overvurderte bok, men jeg har ikke slike tanker selv. Bøkene hans er et resultat av livet hans, og mye tenkning og forskning i eget sjeleliv. De er bevisst enkle, og det er noe annet enn enkelhet fordi forfatteren ikke vet bedre. Han sier i etterordet til Alkymisten at han etter lang tids søken, og frafall, omsider fikk øye på den veien han selv skulle gå i livet. Mesteren hans, som ledet Coelho i hans egne alkymistudier, fortalte ham:

Det finnes tre typer alkymister, sa mesteren.

De som er vage fordi de ikke vet hva de snakker om; de som er vage fordi de vet hva de snakker om, men som samtidig vet at alkymiens språk er et språk som taler til hjertet, ikke til fornuften…

Og hva med den tredje typen? spurte jeg.

Det er de som aldri har hørt snakk om alkymi, men som gjennom sitt eget liv har klart å finne De vises sten.

Enkelt? Hørt det før? Gjør du det da?