Ja, ja og jada. Jeg vet at godeste Kafka ikke først og fremst er kjent for sin humor, men jeg vil likevel fremheve den her. Da jeg leste Prosessen og Slottet, samt den novellen som kalles Forvandlingen, for mange år siden – så lo jeg godt mange ganger. Det gjorde jeg også nå, da jeg leste Prosessen en gang til.

Jeg trøster meg med Piet Hein sine ord, denne dansken som må kalles et universalgeni:

Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorligt, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig. Piet Hein (1905-1996)

Prosessen

Her vil jeg ta hans mest kjente bok som utgangspunkt. Den er så innarbeidet i vår vestlige psyke at vi bruker «Kafka-prosess» som et beskrivende uttrykk: – han omtalte hele saken som en «Kafka-prosess». Det sier vi, og de aller fleste forstår at det da handler om noe som er diffust, ugjennomtrengelig, en følelse av maktesløshet – noe vi selv ikke har kontroll over. Krefter utenfor oss, som vi aldri får et grep om, styrer det som skjer. Boken åpner med den kanskje mest berømte, litterære setning:

En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt.

Hva i alle dager betyr det? Josef trøster seg med at han tross alt lever i en rettsstat, og vil i starten ikke forholde seg helt til denne prosessen som nå er startet mot ham. To fangevoktere har han fått, men oppdager til sin overraskelse at de ikke har til hensikt å holde ham fanget; han forventes å gå på jobb og leve sitt liv som vanlig. De har til og med hentet tre funksjonærer fra arbeidsplassen hans, Josef K. jobber i en bank og har en litt diffus stilling – den er klart overordnet disse tre funksjonærene, og han har et eget kontor. Banksjefen har tillit til ham, og etter alt å dømme skikker han seg vel i stillingen. Disse tre funksjonærene kjenner han ikke igjen før han blir gjort oppmerksom på dem:

«Hva behager?» utbrøt K. og så forbauset på de tre. Disse pregløse, blodfattige unge menn, som han ikke hadde lagt merke til uten som en gruppe borte ved fotografiene – sannelig var det ikke funksjonærer fra hans bank, ikke kolleger, det var for meget sagt og viste at oppsynsmannen slett ikke var allvitende, men underordnede bank-funksjonærer var de likevel.«

Dette avsnittet viser mye av den stemningen som preger hele boken. K. er lite oppmerksom på sine omgivelser i alminnelighet, men kan beskrive alt veldig nøye når han først konsentrerer seg om detaljene. Kafka har en «slentrende» stil etter min oppfatning, som er satirisk, burlesk og morsom. Observasjoner gjøres hele tiden av mennesker, og det er en god del merkelige folk denne Josef K. støter på. En dag da han besøker rettslokalene, som er tomme denne søndagen, så blir han tatt med opp i kontorlandskapet, der mange som er i gang med sine egne prosesser sitter og venter. Luften er så tung og trykkende at K. blir dårlig – han besvimer nesten. Han blir tatt hånd om av en ung pike som jobber der, og en mann som viser seg å være inspektøren. Uvanen hans er at han ler på feil plasser, og derfor ikke utfører sitt virke helt som man kunne ønske. Det er gjort flid for å finne den rette person, som skal forklare til alle som lurer hvilke rettigheter og plikter de har i dette rettsvesenet. Dette kan han godt, og i tillegg er han elegant kledd – fordi det føles nødvendig for en så viktig posisjon. Alle andre er selvsagt kledd nærmest i sekk og aske, det er ingen vits å kle seg pent for de som bare sitter på kontoret hele dagen uansett. Inspektøren møter derimot veldig mange, og må være pen i tøyet. De har samlet inn penger for at han skulle kunne kjøpe seg dresser som er passende. Piken føler at hun må forklare mannens oppførsel:

Alt er beregnet på at han skal gjøre et godt inntrykk, men så ødelegger han det hele og skremmer folk med den latteren sin

Disse to menneskene hjelper så Josef K. til utgangen.

Da Josef K. endelig kommer til døren, så kvikner han selv til da han merker den friske luft – og trykker deres hender til takk, og «sluttet først da han oppdaget at de ikke tålte den friske luft i trappeoppgangen, så vant var de blitt til atmosfæren i kontorene. De kunne nesten ikke svare, piken var nær ved å falle og K. skyndte seg å lukke døren.

Humor

Ikke bare er Kafka økonomisk i omgangen med språket, han er overraskende nok også veldig humoristisk: «Humoren spiller en svært sentral rolle», sier Stach. I Kafkas verker finner man en mengde slapstick-scener, forfatteren utsetter mer enn gjerne leseren for karakterer i brysom tosomhet, for uforskammede «hjelpere» som kludrer det til for helten og hverandre, og for karikerte byråkrater med rørende svakhet for dokumenter av alle slag.

^{Kilde Aftenposten/Reiner Stach}

Reiner Stach har brukt veldig mye tid på Franz Kafka. Over 10 år er brukt for å skrive en biografi om denne mannen som levde et stille og rolig liv, ansatt i et forsikringsselskap og utdannet jurist. Biografien består av tre bøker og nærmere 2 000 sider. Et monumentalt verk, muligens typisk tysk? Han er født i Øst-Tyskland, og har nok et visst kjennskap til prosesser som virker nettopp slik som Kafka skildrer.

Han fremhever likevel humoren, og mener Kafka er en forfatter som fremstår moderne. Det er lett å lese Kafka, når man tenker på ordene som brukes, setningsbygning og nettopp de sprelske og absurde scenene som hele tiden dukker opp. Et eksempel er en dag Kafka er på kontoret sitt. Etter hvert hører han lyder fra noe som han tidligere har antatt kun er et kott – hvor all slags skrot og skrammel blir samlet. Når han åpner døren, så ser han tre personer der inne.

Den ene mannen, Mestermannen,: «…var kledd i en drakt av lær som var utringet i brystet, den lot også armene fri». De to andre skal ha pryl av denne mannen, som også har en pisk klar til bruk. De to andre er nettopp de som først kom for å arrestere Josef K. Nå skal de straffes, fordi Josef i et merkelig rettsmøte hadde oppgitt at disse to prøvde å lure til seg undertøyet hans da de kom for å informere ham om arrestasjonen. Dette er forbudt, men bare dersom det blir klaget på det – ellers blir det sett gjennom fingrene med sånne små lovbrudd. Den ene mannen, som interessant nok heter Franz, er forlovet – og ber tynt om å reddes. Han mener den andre, Willem, må ta hovedskylden – han er jo langt eldre og mer erfaren. Josef K. gjør sitt beste for å bestikke denne «Mestermannen», men lykkes ikke. K. mener skylden ligger lenger opp i systemet – men denne mannen med pisken svarer: «…jeg lar meg ikke bestikke. Jeg er ansatt for å slå, og da slår jeg».

K. må gi seg, og stenger døren. Resten av dagen, og hele neste dag går – så åpner han døren igjen da han er på vei hjem, og ser at disse tre står nøyaktig som før. Mannen med pisken, og to voktere i ferd med å kle av seg. Han smeller igjen døren, og skynder seg ned til assistentene: «Se til å få ryddet opp i pulterkammeret (kottet)», ropte han. «Vi går jo snart til grunne i skitt og lort» De lovte å gjøre det neste dag, og K. slår seg til ro med det.

Betydning

Få bøker er tolket mer enn Franz Kafka sine, og han hadde ikke engang planer om å gi dem ut – han befalte tvert imot at de skulle brennes ved hans død. Vennen, og forfatteren, Max Brod, gikk imot dette ønsket av flere grunner. Det er ikke så viktig nå, det sentrale er at de kom ut. Kafka var en mann uten selvfølelse og med en sterk, indre kritiker. Dette kommer godt frem i et brev som han skrev til sin far. Her sier han i starten:

Dearest Father,

You asked me recently why I maintain that I am afraid of you. As usual, I was unable to think of any answer to your question, partly for the very reason that I am afraid of you, and partly because an explanation of the grounds for this fear would mean going into far more details than I could even approximately keep in mind while talking. And if I now try to give you an answer in writing, it will still be very incomplete…

Jeg har lest dette brevet, som er gitt ut i full tekst første gang i 1954 – 35 år etter at Kafka skrev det i 1919. Kafka var på det tidspunktet 36 år, og skrev i sin fortvilelse et langt brev for å prøve en forsoning med sin dominerende far; Herman Kafka. Han tillegger ikke faren noen direkte skyld, men går langt inn i sin egen angst og frykt for livet – som han mener er en følge av farens vesen og væremåte. De som vil lese mer om dette, kan se her: KafkaLetter

Det er ingen tvil om at Kafka blir regnet som et av de største litterære genier i den moderne historie. Det er nok ikke lett å oppdage ved første gangs gjennomlesing av hans bøker. Her er det lag på lag av mening, og det handler i høy grad om angst. Den følelsen av å stange mot sperrer vi ikke ser, og ikke ane hvordan vi skal komme videre, kan lett overføres til psyken vår. Store deler av Prosessen er skrevet slik at det er sannsynlig at hendelsene ikke er ment bokstavelig – det er en metafor. På de stengsler vi opplever i livet vårt. Det er også mange som mener at det er metafysisk – med andre ord vår kamp for å nå Gud. Han ble født inn i en jødisk familie som praktiserte lite:

Familien tilhørte den tyskspråklige jødiske minoriteten i Praha. Praha var på den tiden en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn: Kafka var østerriksk statsborger frem til opprettelsen av Tsjekkoslovakia etter første verdenskrig, da han ble tsjekkoslovakisk statsborger.

^{(Vestli, Elin Nesje: Franz Kafka i Store norske leksikon på snl.no).}

Å gi noen fasit på tolkning er ikke mulig, det er det som gjør slike klassikere spennende selv etter 50-100 år eller mer. Kafka var kritisk til organiserte kirkesamfunn; han minner om både Kierkegaard og Nietzsche når det gjelder synet på enkeltmennesket – og han regnes gjerne som en eksistensialist. Det vil si at individets utvikling og stilling i samfunnet er viktigere enn selve samfunnet og dets regler og normer. Inkludert da de religiøse samfunn, som gjerne blir sett på som stivnede former og dels ødeleggende for individuell lykke. Slik kan Prosessen og Slottet leses, selv om mange nøyer seg med å kalle det en kamp mot byråkratiet. Den åndelige siden overses gjerne.

Andre bøker

Jeg nevnte Slottet, og Forvandlingen i starten. Disse to viser også at Kafka var veldig opptatt av det håpløse, det å føle seg utenfor, ikke nå frem, ikke bli sett for den du er. Jeg anbefaler sterkt å lese Kafka sine romaner, de er ikke så skumle som det kan høres ut. Hva du, eller jeg, får ut av dem avhenger helt av våre interesser og vår egen psyke. Noen kjenner seg veldig igjen, andre syns det er underlig at noen i det hele tatt gidder å lese disse merkelige bøkene. Sånn er det ofte, bøker påvirker oss forskjellig. Noen bøker blir anerkjente, det er som regel fordi det finnes dybder for den som vil bruke tid på å lete.

Forvandlingen åpner slik:

Da Gregor Samsa en morgen våknet av urolige drømmer, fant han seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig insekt.

Det er ubeleilig, fordi han egentlig skal stå opp og gå på jobb, han forsørger en hel familie som den ene sønnen i en familie på fire – de øvrige er moren, faren og søsteren Grete. Dette er en sår fortelling, hvor det å våkne opp på rygg og langsomt oppdage at du har flere små bein og ikke klarer å komme deg rundt på magen gir en opptakt til mange tanker om fremmedgjøring, angst, hvordan vi mennesker lever sammen…

Jeg forteller ikke slutten på boken her, og heller ikke hva de to andre handler om utover starten. Det er bevisst. Ikke for å være kjip, men det er ikke jeg som skal fortelle hvordan bøkene skal tolkes til bunns, eller hva som skjer i detalj. Det er så mye av lesegleden at de oppdagelsene unner jeg dere av hele mitt hjerte…det jeg kan si, er at i bøker av Kafka så handler det ikke så mye om en handling som ikke må røpes fordi bøkene da blir kjedelige. Det passer når det er spenningsromaner eller krim, men i denne type bøker består mye av lesegleden i å lete etter underliggende meninger. Boken er ikke ferdig når vi vet hvordan den slutter – men, en del av opplevelsen er å finne ut hvordan den slutter. Selvsagt.

Lykke til med videre lesning.