Tja, kan det? Hvordan i alle dager kommer noen på at de skal skrive en roman om EUs tredje postdirektiv? Vigdis Hjort har gjort det. Det er nesten som jeg føler meg ørlite beskjemmet av at jeg har lest en bok av denne damen som er kjent for sensuelle og seksuelle skildringer, både lovlige og ulovlige. Jeg har imidlertid kommet over! henne i en annen sammenheng denne gang (jeg har lest noen bøker tilbake på 90-tallet av mer «sunn ungdom» interesser). Nå handlet det om at denne boken, Leve Posthornet, er nevnt i svært seriøse sammenhenger som et bilde på vårt moderne samfunn; språket vi bruker, opplevelsene vi har, tomheten vi iblant føler og muligheten til å oppleve sann livsglede. Også utenfor sengen.

Det er klart at Vigdis Hjort er en viktig forfatter i Norge. Ingen tvil om det. Hun utforsker kjønnsroller, klassesamfunnet, ungdommens rett til å være seg selv, hva betyr det å leve – sånn egentlig? Jeg har bare selv lest ganske lite av henne, og har hatt mitt inntrykk fra TV og aviser, sikkert Se & Hør også. Det siste lå jevnlig på bordet hjemme i mine ungdomsår, som det vel gjorde i de fleste hjem. Enten de var møblerte eller ei. Minnene mine er likevel svake, det er bare det vage at det handlet mye om sex. Kanskje overdrevet, fordi i tenårene handler selvsagt det aller meste om slikt som Hjorth har skrevet om:

«Hennes første bok for voksne, Gjennom skogen (1986), er et portrett av en ung jentes oppdagelse av sin egen seksualitet. Om bare (2001) er en sterkt erotisk roman som ser tilbake på et kjærlighetsforhold som er gått i oppløsning. Romanen Tredje person entall (2008) handler blant annet om å være til stede i eget liv – om ønske og forventning, begjær og moral, handlefrihet og tvang.» Kilde: SNL.

Det handler ikke bare om sex, selvsagt. Det sies svært viktige ting om våre liv, jeg har stort sett lest noen av anmeldelsene (fortsatt sett bort fra mine ungdomsår, da jeg lette mer konkret etter saker og ting i bøkene hennes) – men, de er jevnt over svært positive til hennes bøker. Størst debatt vekket hun nok med boken Arv og miljø som kom i 2016. Den leser jeg nå, og vil nok komme med noen betraktninger senere. Det er svært interessant i forhold til debatten om «virkelighetslitteratur», hvor Knausgård nok er mest omdiskutert. Det blir i et senere essay…

Tematisk handler Arv og miljø om mye hun ellers har tatt opp i forfatterskapet, bare at denne gang er det helt konkret hennes egen familie, hennes eget liv, som tas opp. I hvertfall mener familien det. Indirekte skjer det i de fleste forfatterskap, dersom vi ser litt bort fra den «rene» krim eller underholdningslitteratur. Intet negativt om det siste, det er bare mer givende for en del av oss å lese noe som vi føler gir styrke til eget liv. En god krim har jeg ingenting imot, men den er ofte glemt et par dager etter at den er lest. Den har gjort sin nytte. Andre bøker blir værende hele livet, og det er mange av de jeg liker å skive litt om. Vigdis Hjort har jeg altså hørt om i alle år, men det måtte en litteraturprofessor til før jeg leste en, og etter hvert flere, av hennes bøker i «voksen alder» – og med annen interesse enn tidligere…

Tilværelsens uutholdelige letthet

Det er en bok av Milan Kundera. Jeg er helt sikker på at Vigdis Hjort har lest den, hun er på alle måter svært belest. Det har jeg fått med meg i intervjuer, og det merkes også i denne boken jeg nå har lest av henne: Leve Posthornet. Tittel og innledning henspiller på Søren Kierkegaard, og det er en konkret inspirasjon for henne i hans bok Gjentagelsen. Livet vårt går på repeat, følelsen av håpløshet gir oss en ironisk distanse til alt som skjer, det gjentar seg år etter år – jul, påske, bursdager, sex, jobb, samtaler med våre kjente og kjære. «I år feirer vi jul sammen, det skal bli så hyggelig». Ja, det sa du også i fjor, og året før, og året før det igjen. Si noe nytt da!!

Elinor er hovedpersonen i Leve Posthornet. Hun er en av disse kommunikasjonsrådgiverne. De er blitt mer og mer berømte utover 2000-tallet, for ikke å si beryktede. Ingen kan lenger uttale seg om noe som helst uten å få det ferdigtygget og skrevet av en rådgiver. Helst vil alle bare lese opp det som står, men må virke «naturlige», «lekne» og «direkte». Planlagt uforberedt er en god ting. Da er du troverdig, solid – vi så det senest med Jonas Gahr Støre:

«I politisk kvarter på NRK torsdag morgen (tidlig i 2019 en gang) hadde Støre varslet at han kom til å gå på talerstolen uten manus – han åpnet landsmøtetalen med å fortelle om sitt nære forhold til moren, som er på aldershjem.» Kilde: VG

Tror vi at han er uforberedt? Eller er det slik at Støre også jobber tett med rådgivere? Han må hente seg inn igjen etter en tøff periode. Da snakker han uten manus, om de nære ting. Angriper andre partier. Virker ekte, troverdig. Slik vi liker det. Slik det er planlagt. Mest sannsynlig.

Boken til Hjorth handler mye om dette. Elinor jobber i et lite kommunikasjonsbyrå, de er tre som driver det sammen. Tidligere journalister. Det er en kamp om å få oppdrag, og det er viktig å være profesjonell. Hun er en karrierekvinne, i den forstand at hun vil lykkes – uten at dette lille firmaet helt har klart å komme ovenpå. Det medfører selvsagt at hun springer gjennom livet, registrerer så vidt at søsteren sliter med å få barn, at hun blir gravid, aborterer. Moren har hun knapt nok tid til å høre på, hun har jo likevel sagt det samme de siste 30 årene, en kjæreste kommer innom av og til, de sitter i sofaen, de legger seg, de ligger sammen, de våkner, og så gjentar det seg. Han er åpenbart mer knyttet til henne, hun får en ring av ham, uten at hun vet helt hva hun skal gjøre med den – problemet å finne en fing å sette den på er det mest presserende. Livet flyr, Elinor henger i stroppen, ser med ironisk distanse på alt som vanlige folk er opptatt av.

Vendepunktet

Herregud!! Det betyr jo noe for disse menneskene! Først forsvinner den ene kollegaen brått, med en brutal beskjed til Elinor. Så tar han selvmord. Hun må overta oppdraget han jobbet med – Eus tredje postdirektiv. Sammen med kollegaen Rolf må de ordne opp i flokene. De må sette seg inn i saken. Fagforeningen er imot. Det vil bety døden for Postvesenet slik vi har kjent det. Trygt og solid, posten skal frem!!

De tenker som kommunikasjonsrådgivere. Påvirkning. Aviser. Artikler. De skal lære opp kremen av ansatte i Postvesenet, motivere dem til å skrive leserinnlegg, lære dem å svare riktig til journalister, påpeke de korrekte manglene i direktivet, trykke på de rette knappene. Til sist er det ARBEIDERPARTIET som skal avgjøre om EU skal få et NEI for første gang. Politikere må kontaktes, påvirkes, manipuleres. Det er en prosess, et maskineri. Det virker begge veier, ledelsen i AP vil ha direktivet igjennom – og påvirker motsatt vei. Det dramatiske høydepunkt er landsmøtet til AP i 2012. Tankene dras til landsmøtet til AP nå, i 2019. Det er dramatiske ting som skal avgjøres nå også.

Så treffer menneskene Elinor. De skriver brev, hun får alle med hjem for å lese dem. De er håpløse, ubrukelige – men, de er levende, menneskelige, nære. En dramatisk historie er blitt et tegn, en postansatt som har satt himmel og jord i bevegelse for å finne frem til ett menneske – han mistenker at de brevene som kommer er viktige, selv om navn og adresse er ufullstendige. Han kunne kastet brevene, men velger å bli postvesenets svar på Sherlock Holmes. Han finner en kvinne, som har lidd mye i livet – og brevene gir henne trøst akkurat på dødsleiet. En varm historie, om oss mennesker og hva POSTEN kan bety.

Mange slike historier trer frem, de er personlige. De ansatte er redde. For jobben. Et fritt marked for brev under 50 gram!! Det vil ødelegge landet, men mest av alt kan folk miste levebrødet sitt. Posten kommer ikke lenger frem til ukjente adresser. Den blir bare utdelt der det lønner seg.

Gradvis blir Elinor en deltager. I sitt eget liv, og i kampen mot postdirektivet. Det betyr noe igjen. Gjentagelsene som plaget henne får mening igjen. Ja, det er jul hvert år – men, herregud så koselig det er. Uten ironi. Bare glede. Kjæresten får betydning, hun blir kjent med ham. På en annen måte, nærhet. Hun begriper hvorfor kollegaen tok selvmord. Samfunnet kan gjøre det mot oss, vi selv kan gjøre det – når alt blir plastikk, uten betydning. Bare glatt. Ironisk distanse.

Eksistensialisme

Dette har mange forfattere skrevet om på forskjellig vis. Det kalles eksistensialisme, å være til stede i eget liv. Gjøre ting som betyr noe for deg, men også se de nære tingene på nytt, med nye briller som det heter på fint. Dette er ikke lett. Hele religioner er dannet for å hjelpe med dette, særlig østlige religioner. Oppmerksomhet. Kierkegaard skrev mange bøker om dette, han trodde på religion som et forløsende middel til det ekte livet:

”Vi skal kaste os ud på de 70.000 favne med Vor Herre og Jesus i hånden. For først der kan vi mærke, hvad der holder os oppe. Et liv, der så at sige lever sig selv, er ikke et liv. Liv kræver dynamisk og bevidst udfoldelse.”

Kierkegaard mente hele sitt liv at det sentrale var å utnytte alle sine evner, utvikle seg selv, ikke leve det konforme og trygge livet som er en pute å hvile på i gode tider, men som kan bli en betongblokk rundt foten i dårlige tider. Angsten var sentral for Kierkegaard, den kommer når valgmulighetene gjør oss usikre og redde:

«Kierkegaard utvikler et innflytelsesrikt begrep om angst i Frygt og bæven fra 1843. Angst er en form for ubestemt frykt – det vil si en frykt som mangler objekt. Subjektet er ikke redd for noe bestemt, men fylles av en allmenn engstelse. Som eksempel nevner Kierkegaard det å stå ved kanten av et stup. Individet føler frykt for å falle, men føler samtidig også en fristelse til å hoppe. Sistnevnte følelse av frihet er en erfaring av angst, og menneskets radikale frihet er kilden til dets angst.» Kilde: SNL

Kierkegaard skriver i Gentagelsen to historier, begge kan finnes igjen her hos Vigdis Hjorth. I den ene er gjentagelsene i livet tomme, innholdsløse, kjedelige – i den andre får gjentagelsene mening, de gir oss innhold i livet.

Hva velger vi?

Hvem husker ikke Karate kid? For å få noe til, må man konsentrere seg om det viktige i livet. De små ting. De nære ting. Samtidig som vi har et mål, noe vi tror fullt og fast på. Da dempes angsten, vi har valgt noe vi brenner for. Den opplevelsen fikk Ellinor i denne boken. Hele livet hennes fikk da en dypere mening, hun ble til stede i sitt eget liv igjen. Som barn er vi det automatisk, så kan verden, samfunnet, foreldre eller andre ta bort tryggheten på forskjellig vis. Den avanserte kan finne mange tanker igjen i zenbuddhismen.

Hele verden er full av litteratur og filmer som minner oss på dette. Hvor viktig det er å finne seg selv, sine egne behov og leve livet fullt ut. Da får alle rundt deg det bedre også. Det er ikke egoistisk, det er sunt.

Gjør du det?

Sofaskribenten