sofaskribenten

Artig nok var jeg usikker på hva «perspicuity» betyr, men fant ut at det vil si «the quality of being clear and easy to understand». Det kan jeg være enig i, ut i fra at jeg nå har lest debutboken til Golding – «Lord of the flies», eller «Fluenes herre». Imidlertid må leseren være oppmerksom på at det er en slags fabel, og realismen er ikke helt som i «Robinson Crusoe», som var en inspirasjon for Golding. I den sistnevnte er det en engelsk gentleman som havner på en øde øy (hvor han rett nok treffer både villmenn og Fredag), og sakte tilrettelegger boforholdene til de passer seg nettopp en engelsk gentleman. Til og med en slags tjener får han i Fredag. Det er sivilisasjonens makt, herredømme over villmarken og villmenn som England var umåtelig stolte av i alle sine kolonier.

Dette kan vi nok si at Golding opponerer mot. «Fluenes herre» handler om en gjeng med gutter i forskjellig alder fra ganske små og opp til ca 15 år. De har av ukjente årsaker havnet på en øde øy etter en flystyrt. Det er uklart hvordan de overlevde, mens de antatt voksne døde – det må ha vært flygere og annet personell, og uansett rart om så mange barn reiste helt alene uten foreldre eller andre ansvarlige. Dette forklares ikke. Vi lesere må bare godta hint om et styrtet fly, en som hoppet i fallskjerm og døde og at de er alene uten andre voksne.

Poenget er her hvordan disse engelske ungdommene klarer seg. Ganske dårlig, er nok konklusjonen. Det blir opprør, de forblir skitne og klarer ikke å organisere seg på noen fornuftig måte. Flere og flere blir «villmenn», som mister de antatt gode egenskaper som en sivilisert engelsk gutt skal ha. Det er til slutt bare noen få unntak, og de er alle enten drept eller i ferd med å bli drept da boken slutter.

De tilber etterhvert «Fluenes herre» – eller Beelzebub, som «is another name for Satan. He is known in demonology as one of the seven deadly demons or seven princes of Hell, Beelzebub representing gluttony and envy.» Det gjøres i praksis ved å tilbe et grisehode som henges på en stake til ære og mat for et mulig monster på øya. Hvorfor det er såpass mange griser på denne øde øya forblir også et mysterium. Det er kjøtt, som blir et luksusgode og ettertraktet. Etterhvert minner de om sultne ulver mer enn gutter, og det er nok et mørke inne i oss som Golding vil skildre.

Villdyret i oss overtar altså her, og Fornuften må vike. Det kan leses som et angrep på den engelske sjølgodhet, og kanskje et varsko om at kultur og sivilisasjon kun er et ferniss – eller en maske vi bærer – when the going gets tough, the tough gets going kan vi muligens si. De råe overlever, og de siviliserte dør – sett bort fra at redningen kommer til slutt. I form av en admiral.

Golding slet med alkohol hele livet, men var også godt utdannet og underviste ved Bishop Wordsworth’s School fram til 1962. Han skrev en form for dagbok mesteparten av livet, som angivelig besto av «approximately 2.4 million words in total». Det var drømmer i starten, men etterhvert ble de en nedtegnelse av det meste han opplevde og tenkte på.