Tor Ulven – eksistensialisten
Norges beste forfatter?
Tor Ulven – Vente og ikke se
«…vi når et punkt hvor vi tror vi ikke holder ut lenger, ikke en uke, ikke en dag, ikke en time, ikke et minutt, ikke et sekund lenger, men vi sier til oss selv: Bare et sekund, et minutt, en time, en dag, en uke til, så er det slutt, så gir vi oss over, men det er aldri slutt, vi gir oss ikke over, vi holder ut, ikke bare i uker, men i måneder og år og tiår, vi tåler altfor mye, vi holder ut altfor lenge, det er ulykken.»
Tor Ulven – Forestilling II
«Kort før sin alt for tidlige død hadde Tor Ulven ferdigstilt denne boken med den merkverdige, men presise genrebetegnelsen mixtum compositum; en gjennomkomponert samling tekster av høyst ulik karakter. Her er prosatekster som spenner fra det nesten aforistiske til det nesten novellistiske, her er dikt kamuflert som opera-arier, og minimalistiske skuespill. Motivisk og komposisjonelt pendler tekstene mellom kunstartene billedkunst, teater, musikk og litteratur.» Bokomtale Norli.no
(film: drømmescene)
Det var en blanding av en borg og en bygård vi skulle forsvare. Flokkvis sprang vi opp en mengde trapper og gjennom en mengde ganger, for til slutt, gjennom luker, karnapper og mansardvinduer å komme ut på det lett skrånende taket. Der ble vi etter hvert møtt av en skur med kasteskyts fra en bygning tvers over gaten, blant annet noe som så ut som jernbanesviller, samt andre mer eller mindre ubestemmelige gjenstander. Vi hev alt sammen tilbake mot angriperne så godt det lot seg gjøre. En fiende prøvde å kravle seg opp over kanten av taket. Jeg dyttet til ham med en lang kjepp så han falt ned og formodentlig ble slått ihjel mot gaten mange etasjer nedenfor. Jeg aner ikke hvordan kampen (eller slaget) egentlig endte. Men jeg husker, at da vi ruste oppover en steintrapp på vei mot taket, sto det et bur der, med en liten gul kanarifugl. Buret sto på vippen på trappetrinnet, og så ut som det kunne falle ned når som helst. En av forsvarerne som løp ved siden av meg, tok raskt tak i buret og flyttet det opp til en avsats, slik at det sto trygt. Så sprang han videre.
FRA: Stein og speil, samleutgave Gyldendal Norsk Forlag A/S 2013
Tor Ulven – Mellomspill XXI
Hentet fra «Stein og speil», denne lett mystiske samlingen av tekster som Tor Ulven kalte «mixtum compositum» – som er latin og betyr «blandet sammensetning.» Det er noe som tiltaler meg, livet er en blandet sammensetning av likt og ulikt, hummer og kanari, flaks og uflaks. Vi kjemper for å skape en historie, en rød tråd, noe som er oss – enten personlig, i forhold til familien, hjemstedet eller nasjonen. Likevel – vi er unike individer. Kanskje passer ikke alle inn i et perfekt mønster?
Men det er ikke spådommer jeg er ute etter, jeg vil bare lese i den boken som inneholder flest skjebner av alle bøker, for, det er innlysende, tenker jeg, bak hvert navn i de tilsynelatende døde kolonnene, nøytrale som innskrifter på gravstøtter, finnes faktisk et helt liv, altså minst hundre tusen skjebner bare i denne katalogen. Og mens pekefingeren min vandrer nedover siden, tenker jeg at det er nok å aktivere en enkel tallkode på åtte sifre for å bryte inn i et helt ukjent menneskes liv. Fingeren min stanser ved et navn, jeg løfter av røret og venter til jeg hører summetonen, og slår inn tallene.
Telefonen din ringer.
«Individet gløder, arten er kald» og «Nattflyet deres blinker over meg, og jeg er trygg på at den balsamerte piloten holder forfedrenes kurs»
Å lese korte tekster, stort sett gir skriveprogrammer feilmelding på «korttekster» – noe som tyder på at det regnes som et ord utenfor det vanlige, normale ordforrådet. Likevel brukes ordet, for eksempel hos Gyldendal: Korttekster. Ein antologi (2000) og i den seneste boken jeg leser av Marit Grøtta: LITTeRæRe BaGaTeLLeR – introduksjon til litteraturens KORTTEKSTER. Her får jeg selvsagt mange feilmeldinger, ettersom Grøtta har lagt inn litt spill i selve teksten, antagelig for å demonstrere med en gang at korttekster ikke følger de «vanlige» litterære normene. Tvert imot, det er i de fleste tilfelle hensikten med disse tekstene:
Å lese slike «litterære bagateller» kan være en fengslende opplevelse. De viser oss verden på en ny måte, inviterer oss inn et sted vi ikke har vært før, og så slutter de, brått. Før vi har vent oss til det nye, og før vi egentlig har forstått hva vi har lest. Og leseren etterlates i en tilstand av forundring og fascinasjon.
Eller skrekk, sinne, frustrasjon, irritasjon? Tor Ulven skrev lenge dikt. Han var uten formell utdannelse, men noe så fint som «autodidakt». Selvlært med andre ord, og da med den «fare» at han har lært det han var interessert i og ikke det som pensum tilsa. Det er mange slike. Han hadde angst, isolerte seg i mange år, leste enormt mange bøker og til slutt drepte han seg selv. Det er mange slike også. De to korttekstene jeg har satt under tittelen her, kommer fra en bok kalt Stein og speil, ferdigstilt rett før hans død. Allerede tittelen sier noe. Stein er evig, uforanderlig – nesten. Over lang tid endrer også steiner seg. De blir for eksempel rullesteiner i løpet av noen hundre år, formet av havets bevegelser. Speil kjenner vi, det gjengir det vi ser. Øynene kalles gjerne for sjelens speil. Det er en klisje, selvsagt – men, hvorfor er det blitt en klisje? Hvor mange hundre år trengs for å forme et utsagn til en klisje?
Tor Ulven regnes som forfatternes forfatter. Altså, veldig god. Intens. Morsom. Humoren er ikke alltid lett å se. Han var interessert i evigheten, jordens historie, menneskenes liv gjennom millioner av år. Ateist, kanskje søkende etter mening likevel? All mening må ikke være religiøs.
Tekstene går under titlene: «Mellomspill XX, maksime» og «Mellomspill VI». Den første er «Individet gløder, arten er kald» (Ulven 2001:443) og den andre: «Nattflyet deres blinker over meg, og jeg er trygg på at den balsamerte piloten holder forfedrenes kurs» (Ulven 2001:413).
De henger ikke direkte sammen. De er i samme bok, og er begge kalt «Mellomspill» med romertall. Kan vi lese noe ut av dette? Åpenbart handler den første om hvordan arten, samfunnet langsomt stivner. Dersom vi ser på en maurtue får vi noen tanker rundt dette. Det er velordnet, organisert, alle på sin plass. Dronning, arbeidsmaur, hanner, hunner og soldater. For å nevne noe. De holder også bladlus som husdyr og melker dem for bladlus-sukker. Regler er ikke skriftlige, vi vet nok ikke helt hvordan dette nedarves gjennom generasjonene i maurtuen. Slik er vi bundet av regler og nedarvet kunnskap i samfunnet, og i form av arten vi tilhører. En enkelt maur vet vi ingenting om. Forhåpentlig vet de lite selv også. Mennesket er plaget med bevissthet; vi vet at vi eksisterer, og vi vet at vi skal dø. Vi føler oss oppløftet, nedtrykket, glade, sinte, skuffet og trakassert eller i verste fall krenket. Den kan også handle om hvordan vi ser på andre mennesker – som et individ eller en del av en art? Kvinner, svarte, samer og andre undertrykkede har opplevd dette på kroppen, og vi er langt i fra perfekte når vi dømmer andre. Ser du mennesket, individet – eller ser du byråkraten, forretningsmannen – eller kvinnen – barnet, alenemoren, narkomane og dømmer mennesket ut i fra hvilken gruppe (art) de tilhører? Jeg vet ikke hva Ulven tenkte, og jeg tror det er ganske fritt for oss lesere å tolke.
Den andre har noe av det samme, men her er det en avstand opp til flyet. Det er natt, lysene blinker – som i stjerner? Piloten er balsamert, da er det greit å vite Ulvens fascinasjon for egyptisk historie, hvordan de døde blir tatt vare på, hvordan sjelen ble antatt å fly ut av et hull i pyramiden, hvordan de døde kroppene ble liggende igjen, til evig tid, balsamert. Forfedrenes kurs kan være noe positivt, noe trygt – men, også skremmende for enkeltindivider som ikke passer inn. Tor Ulven passet aldri inn i samfunnet. Han var levende, men på utsiden. Han møtte «behandlingssamfunnet» som trygdemottaker over lang tid og preget av angst. Kanskje samfunnet er flyet? Hvem holder kursen? Hvem er balsamert? Dette kan være bilder inni hodene våre, vi ser på andre som «balsamerte», utenfor vår rekkevidde. Vi skjønner ikke hva de styres av? Det er et evighetsperspektiv, med natten som en ramme. Her kan du tenke videre. Dette er en start.
God lesing (eller lesning?).