sofaskribenten

Ja, det stemmer nok at vi ikke er øde øyer som lever helt for seg selv uten å bli påvirket av verden og menneskene i den. Det gjelder selvsagt også Ernest Hemingway, som i 1940 ga ut boken Klokkene ringer for deg.

Det er en bok om den spanske borgerkrigen fra 1936-1939, hvor Franco og fascistene til slutt vant. Motstanden kalte seg republikanere, og stammet fra venstresiden i spansk politikk – støttet dels av kommunister og anarkister. Disse kom, om ikke i hopetall, også fra andre land – ikke minst USA. Selvsagt også fra Russland. I krigen ble alle like, og kjempet for saken. Som de tapte, etter at en halv million mennesker hadde mistet livet.

Det er kort en bakgrunn for at Robert Jordan, en amerikansk universitetslærer, befinner seg i de spanske fjellstrøk for å bombe en bro. Han er sammen med andre geriljakrigere, som alle er spanske. Der finnes det en rekke personligheter, de som får størst betydning er nok Pablo, kvinnen hans Pilar og den purunge Maria – som er 19-20 år. Jeg kan si at typisk Hemingway, så blir det en kjærlighetshistorie ut av det også – selv om hele boken handler om litt over tre døgn i en hule i fjellet. Hemingway var opptatt av samspillet mellom mennesker, noe hele tittelen vitner om som er hentet fra Donne ovenfor.

Jeg har lest flere bøker av Hemingway. Fordi jeg liker ham som forfatter, med sin særegne stil som bærer preg av at han var en dyktig journalist som dyrket “isberg-metoden” – det vil si at det er mye av det vi kaller undertekst, eller at det skjer en god del mellom linjene. Under havet så og si. I Den gamle mannen og havet (1952) er det tydelig. Det samme i Og solen går sin gang (1926), samt Farvel til våpnene (1929). Han fikk Nobelprisen i littereratur i 1954, angivelig mye på grunn av Den gamle mannen og havet, hvor han viste sine gamle storhetstakter.

Klokkene ringer for deg er altså skrevet i 1940, og typisk handler det om noe Hemingway har erfaring med – selv om det er usikkert hvor mye han deltok i disse krigene han skriver om. Han var krigskorrespondent og ambulansesjåfør. Så det er liten tvil om at han så og erfarte mye, uten at han nødvendigvis fikk så mye direkte kamperfaring. Det er egentlig ikke så viktig, mener jeg. Han var først og fremst forfatter, og både helter og skurker har ofte sjelekvaler og føler frykt og redsel. De personene som er med i Hemingway sine bøker er, slik Nietzsche skrev en gang: “Menneskelige, altfor menneskelige”. Det er ikke pappfigurer, de har lyster og behov og snubler rett som det er i egne tanker.

Det er tidvis bra i Klokkene ringer for deg også. Kvinnene – det er to av dem – er sammensatte personligheter. Særlig Pilar, som er nær 50 år. Maria kan virke særdeles naiv i starten, og meget pliktoppfyllende i forhold til bli en god kjæreste og kanskje kone. Nesten så det virker nærmere middelalderen, men Spania var svært katolsk og dydig – utad. Det er det muligens ennå. For en amerikaner virket det nok snerpete på mange vis, men Jordan er tålmodig. Det vil si, han holder nesten en hel dag før de havner i soveposen sammen. Hemingway beskriver gjerne menn som har trøblete forhold til det annet kjønn, i Og solen går sin gang er helten ødelagt i krigen og kan ikke ha samleie. Her er det en mann som aldri har vært forelsket, og blir det for første gang i Maria.

Andre personer er gjerne morsomme. Det er undervurdert hvor morsom Hemingway er, mener jeg. Det er små stikk av humor spredd som møkk på Jæren utover i alle bøkene. Det kommer som regel frem i dialogene, som er regnet som mesterlige.

MEN, jeg skal skrive noe jeg aldri trodde jeg skulle skrive om Hemingway.

I Klokkene ringer for deg så babler han. Det er ordgyteri. Det er som han har sittet i Spania med Sangria og Whiskey i rikelige mengder, under en brennende sol uten hatt. Småfull og med heteslag. Alt er ikke uinteressant, men boken er på totalt 430 sider i norsk oversettelse. Det må være den lengste jeg har lest av Hemingway. Den kunne vært 300 sider. Det er “stream of consciousness” som utgjør mange av sidene. Det kunne vært kuttet bort uten at jeg ville savnet det, fordi det i stor grad handler om det samme – hvilke kvaler hovedpersonen og enkelte andre personer egentlig har med krig og særlig det å drepe andre mennesker. Det blir gjentagende, og leseren undervurderes. Historier i boken er ypperlige innimellom, det har skjedd alvorlige ting med Maria og Pablo utslettet alle innbyggere i en landsby som var fascister på en særlig brutal måte. Det er litt om sigøynere, og spansk historie. Vel og bra.

MEN, vi kunne blitt spart for alle tankene til flere av personene. Det er også noe som særpreger boken – det er en allvitende forteller som hopper fra hode til hode og samtale til samtale, som jeg har skrevet i andre anmeldelser. Det kan fungere bra, men iblant føles det nærmest overnaturlig. Som da en bro skal sprenges, og de spionerer på vaktene for å finne ut rutinene de har – plutselig er vi inne i vakthuset og får en samtale mellom vaktene. Da forstår vi at det er en forteller som styrer. Vi forstår at det er fiksjon. Det vet vi selvsagt, egentlig, men iblant er det godt å kunne glemme det også. Da må perspektivet være slik at det er troverdig i den virkeligheten som skildres.

Vel, vel. Jeg tør ikke kritisere en Nobelprisvinner mer. Det er en god bok. Det er mye handling og spenning. Det trekker bare ned med alt tankekjøret og bablingen. Skulle jeg trillet terning, så ville den landet på 4. Jeg forventet meg nok bare en femmer eller sekser.

Andre tekster av Sofaskribenten om Hemingway: