sofaskribenten

Utdrag fra «1984», jeg leser gjerne på originalspråket der jeg kan – men, også i oversatt versjon. Her i dette avsnittet introduseres en god del som får betydning senere i boken. I selve samfunnet skjer ingenting tilfeldig fra myndighetenes side, og Two Minute Hate er en daglig visning av samfunnets fiende nr. 1: Emmanuel Goldstein. Slik at alle kan få utløp for hatet sitt en gang til dagen. Noveller, romaner og det meste annet ble skrevet av maskiner og pøst ut på markedet.

Jeg venter i spenning på at en av mine favorittbøker også blir utsatt for «sensitivitetslesere», og sensurert i henhold til det. Den jobben har nettopp vår helt Winston i «1984». Han jobber i The Ministry of Truth, eller Minitrue som det heter på Newspeak – det nye språket som forenkler alt: «The purpose of Newspeak was not only to provide a medium of expression for the world-view and mental habits proper to the devotees of Ingsoc, but to make all other modes of thought impossible». Ingsoc er ideologien i det samfunnet Winston lever i, og det er farlig å tillate at andre tanker kan uttrykkes i språket. Derfor må både språket og historiske dokumenter endres kontinuerlig i Minitrue. Hver morgen møtes Winston av en stabel med «cylinders of papers», som gir ordre om endringer som må gjøres: «This process of continous alteration was applied not only to newspapers, but to books, perodicals, pamphlets, posters, leflets, films, sound-tracks, cartoons, photographs- to every kind of literature or documentation which might conceivably hold any political or ideological significance». Winston er glad i jobben sin, det er en intellektuell utfordring å endre alt uten å etterlate spor som viser at noe er endret. Minitrue består av minst 3000 kontorer og mange avdelinger, og «day by day and almost minute by minute the past was brought up to date». Jeg skal ikke gå inn på mer detaljer om den enorme jobben -, men boken skildrer egentlig et skrekksamfunn…

 Her to sitater fra slutten av boken:

«The spasm passed. He put the white knight back in its place, but for the moment he could not settle down to serious study of the chess problem. His thoughts wandered again. Almost unconsciously he traced with his finger in the dust on the table: 2+2=5». ‘They can’t get inside you,’ she had said. But they could get inside you. ‘What happens to you here is forever,’ O’Brien had said. That was a true word. There were things, your own acts, from which you could not recover. Something was killed in your breast: burnt out, cauterised out.»

Siste setninger i boken:

«He gazed up at the enormous face. Forty years it had taken him to learn what kind of smile was hidden beneath the dark moustache. O cruel, needless misunderstanding! O stubborn, self-willed exile from the loving breast! Two gin-scented tears trickled down the side of his nose. But it was all right, everything was all right, the struggle was finished. He had won the victory over himself. He loved Big Brother.»

Boken er en studie i hvordan mennesker fungerer i et diktatur. Det er nesten en fagbok, hvor handlingen er nokså skjematisk opplagt. Den er mest berømt for sine bitre sannheter, og kan med fordel studeres for den som vil vite mer om menneskets psyke – og ondskap.

Litt om George Orwell:

George Orwell var en britisk forfatter som er mest kjent for sine samfunnskritiske romaner. Hans to mest berømte bøker er den komisk-satiriske dyreallegorien Animal Farm (1945) og den uhyggelige fremtidsromanen 1984 (1949). (SNL)

For meg personlig er George Orwell, opprinnelig Eric Arthur Blair, en av de største forfattere gjennom tidene. Det er selvsagt subjektivt, men samtidig har bøkene hans hatt stor innflytelse over hele verden. Ofte som en ren motvekt mot kommunismen, men heldigvis ser mange at det er totalitære regimer han i hovedsak er imot. Selv om det er lett å finne likheter særlig med Stalin og Trotskij, så er det ment mer som et bilde på diktatorer. Åpenbart kan han kalles en politisk forfatter, det var sterke meninger som gjorde at han ga opp alt annet for å skrive da han var 24 år. I 1933 kom den første boken: Down and out in Paris and London (På bunnen og blakk), det var også da han begynte å kalle seg George Orwell. Denne boken har jeg lest med stor innlevelse i min ungdom. Det meste leser jeg om igjen nå, og vil komme med anmeldelser, tanker, refleksjoner over de fleste bøkene til George Orwell. Alt til sin tid.

Hovedboken er naturlig nok Nineteen Eighty Four (1984). Den har preget vår vestlige verden både tankemessig og språklig, selv om det er vanskelig å skille mellom de to områdene. Språket vårt former tankene, noe Orwell var svært bevisst på da han fant opp «Newspeak» i denne boken. Det er et kraftig forenklet språk, som bare uttrykker det aller mest nødvendige. Godt egnet til propaganda. Han skriver i en appendix om prinsippene i dette nye språket at:

«The purpose of Newspeak was not only to provide a medium of expression for the world-view and mental habits proper to the devotees of Ingsoc, but to make all other modes of thought impossible.»

Det første eksempelet på dette språket er: «The Ministry of Truth – Minitru, in Newspeak -…». Klare forenklinger. Ellers er det innført en del begreper i vårt språk fra denne boken, her kan nevnes «Doublethink» og «Big Brother is watching you». Det er verdt å ta med «Thought Police» også, samt de tre slagordene til partiet:

WAR IS PEACE

FREEDOM IS SLAVERY

IGNORANCE IS STRENGHT

Jeg kommer tilbake med mer, blant annet anmeldelser av bøkene. Spesielt kommer jeg til å gå nærmere inn på de tankene som ligger bak disse slagordene.