Det er en mening. Jeg synes den har mye for seg – å være human er å være menneske. Det betyr ikke nødvendigvis at vi skal være perfekte, snarere betyr det at vi skal leve et best mulig liv ut i fra de forutsetningene vi har. Det er ikke så enkelt som det høres ut, og vi bør ha med Kardemommeloven i bakhodet – «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill – og forøvrig kan man gjøre som man vil». Fine tanker. Utfordringen er at vi mennesker, altså du og jeg, er komplekse vesener. Dette «man» er utskjelt av en del filosofer, og muligens psykologer, fordi det er noe abstrakt – noe som ikke eksisterer. Et glansbilde kan vi si.

Kurt Vonnegut skrev hele livet om menneskets kår her her i verden, og han startet med «Pianomaskinen» i 1952. Det er en solid debut, som viser flere av de temaene han skulle utvikle videre i karrieren. Det er science fiction, men handler om det dypt menneskelige spørsmålet om hva det gode liv er. Det er bygget et samfunn som leverer på velferd, trygghet og frigjøring av arbeiderklassen slik at de slipper å arbeide med kompliserte ting – det har maskiner overtatt. De har også overtatt mye kjedelig arbeid. Vaskemaskinen ordner seg nærmest selv på sekunder, og middagen er klar på få minutter. Pianoet spiller selv, og det er lite poeng i å tenke fordi hullkortmaskinene gjør det både raskere og bedre, i tillegg til å ha full kontroll på alle innbyggere – fra skonummer til intelligens. Du blir plassert der du hører hjemme, og de fleste hører hjemme i store ghettoer, hvor levestandarden er bedre enn noensinne fordi maskiner i prinsippet arbeider gratis og er minst hundre ganger mer effektive enn noen «man» kan være. De rike er rike og mektige som alltid, men føler seg uendelig hjertegode som har fikset livet til alle andre mennesker.

Problemet? «Man» kjeder vettet av seg – det lille som er igjen. Det dannes motstandsgrupper, og enkelte rike slutter seg til – blant annet helten Paul, som er doktor i ingeniørfag, og særdeles vellykket – med pen kone og gode venner. KJEDELIG! tenker han etterhvert. Karrieren frister ikke, venner frister ikke, og konen finner til slutt en annen som har de korrekte meninger og ambisjoner.

Han har en uortodoks venn, en ire. Han slutter seg til opprørerne, og Paul ender der etter flere dramatiske hendelser. Han blir lederen i navnet først, og deretter i gavnet. Han kjemper. Maskiner ødelegges, fabrikker brennes, livet – det ekte livet – skal tas tilbake!

Hva så? Jo, når alle maskinene er tilintetgjort – så begynner folk å fikse dem igjen. Fordi de må. De kan ikke la være å utvikle måter å gjøre livet lettere på. En vaffelmaskin, en automatisk juicemaskin, en generator, biler og så videre og videre. Opprøret smadret alt i sinne, for så å starte med reperasjoner.

Hva forteller det oss? Mennesker er ikke alltid snille og gode, de gjør opprør fordi noen har undertrykt dem. Begge parter blir sinte, og det ligner på krig. Folk blir drept. Det minner om revolusjonen i Frankrike, hvor opprøret ble byttet ut med tidenes skrekkregime før Napoleon overtok. Var han bedre? De lærde strides.

Jeg vet ikke. Verden er kaotisk. Mange lengter etter orden og system. Når det er på plass, så kjeder folk seg nesten til døde. De gjør opprør, revolusjon – og så? Boken er nok en smule dystopisk. Det nytter liksom ikke. Et perfekt samfunn finnes ikke. Perfekte mennesker finnes ikke. «Man» finnes ikke. Bare individer med forskjellige behov. Noe som gjør alt så innihampen vanskelig. Men, ikke KJEDELIG.