Biografiske opplysninger er langt i fra det viktigste for å beskrive et liv. Dersom jeg skal skrive noe verdifullt om Kjærstad, så bør det bestå av historier. Anekdoter, små essay, fakta ordnet som en stjernehimmel – de er en del av bakgrunnen, men det viktigste skjer i de nære omgivelsene vi tilbringer tiden i hele livet. Det er i Forføreren illustrert med den seks år gamle Jonas Wergeland på sin første flytur, hvor han til slutt kaster opp over hele cocpiten:

«Hva skjedde?» sa onkel Lauritz.

«Jeg vet ikke,» sa Jonas. «Jeg ble bare plutselig kvalm.»

Sannheten er at Jonas Wergeland kastet opp av skrekk, skrekken over å se sitt elskede, kaotiske, kuperte, myldrende Grorud forflatet og forenklet til et bilde han kunne ta inn med ett blikk, et bilde der alle spennende småting, hele universer, var borte, som om det han så var en formel, et diagram, over et eventyr.

^{Kjærstad 1993, s445}

Kjærstad har selv vokst opp i Grorud, drabantbyen som fortsatt er den minste bydelen i Oslo – med 27 000 innbyggere i 2024. Disse bor ganske tett, fordi området er lite. Det var altså ganske enkelt å få overblikk fra luften, i et lite småfly. Hvor biografisk en roman er, altså hvor mye som egentlig handler om forfatteren, er i utgangspunktet umulig å vite med mindre forfatteren selv opplyser om det. Jeg går ut i fra at Kjærstad kjenner de nære omgivelsene som Jonas Wergeland vokste opp i veldig godt, uten å bruke tid på å forsøke å finne ut hvor mye som er selvopplevd. Det er noe av forfatteren i hver eneste bok som blir skrevet, rett og slett fordi alle forfattere henter det de skriver ut i fra sitt eget hode. Med mindre de bruker KI da. Det skal jeg ikke komme særlig inn på her, men kan nevne at Kjærstad alltid har vært nysgjerrig på ny teknologi – og han undersøker også bruk av KI i skriveprosessen. Det har han skrevet flere artikler om, blant annet «Ai, ai, ai» i Klassekampen 27. juni i år – hvor han demokratisk nok slipper de som følger med på Facebook-siden hans inn under betalingsmuren. Jeg siterer litt:

Hva når en KI-generert tekst danker oss ut på de tradisjonelle kriteriene vi har på kvalitet. Må vi omdefinere hva kvalitet er? Vil adjektivet «menneskeskapt» plutselig telle mer enn «godt fortalt» eller «språklig briljant»? Så langt har vi trøstet oss med at KI mangler det et menneske har: det å ha sans for humor, ha en personlighet, en sjel, men aller mest det å ha et element av irrasjonalitet, at fortellingen har hull, brister, motsigelser. Vi trøster oss med at leseren vil føle mennesket bak teksten.
Men hva når KI klarer å herme dette også, narre oss? Når vi ikke makter å skille det «menneskeskapte» fra det KI-genererte?

^{Klassekampen 27. juni 2026}

Kjærstad er blant annet utdannet teolog, men har i all hovedsak livnært seg som skribent/forfatter siden debuten i 1980 – Kloden dreier stille rundt, som er en novellesamling. Bøkene hans, i hvertfall noen av dem, er blitt kalt «encyklopediske» fordi de er fulle av forskjellig kunnskap, basert på grundige undersøkelser – i tiden før Internett var særlig utbredt. Kjærstad skriver om bruk av EDB for forfattere:

I 1982 skaffet jeg meg en computer, en Xerox 820-II. Så vidt meg bekjent var det bare Jon Bing og jeg blant forfatterne som eide en datamaskin på denne tiden – og Jon Bing skrev science fiction. Jeg husker latteren og hånen, men mest av alt hvilken uforstand som rådet på dette feltet. Selv et tekstbehandlingsprogram som WordPerfect, som kom midt på 80-tallet, ble betraktet som en vederstyggelighet. Man fryktet for sitt medlemskap i Forfatterforeningen.

^{Klassekampen 27. juni 2026}

Utviklingen gikk med andre ord langsomt, slik det gjerne er i Norge. For det er et av hovedpunktene i Forføreren. Norge er et potetland, som bare langsomt tar imot nye tanker, ideer og teknologi. Det er liten tvil om at Kjærstad har en brodd mot det sosialdemokratiske DNA, men jeg går ikke nærmere inn på det her. Jonas vil lære det norske folket å tenke stort, og han vil gjøre det gjennom en programserie på NRK. Det var fortsatt nytt på 90-tallet, men folk hadde likevel raskt benket seg foran skjermen for å få med seg forskjellige filmer og serier. Jeg husker selv at dagene hadde sin særtrekk – med blant annet fjernsynsteater på tirsdager, Dynastiet på onsdager og Derrick på fredager. Kronet med lørdagsunderholdningen. Jonas skapte noe nytt. Han ville trekke frem nordmenn som hadde gjort seg bemerket, og blitt berømte, i utlandet. Måten var å finne et spesielt tidspunkt, en hendelse, og så dreie fortellingen rundt dette. I programmet om Hamsun var det da han traff Hitler i Berlin som ble dette prismet alt ble fortalt gjennom. Da var Hamsun 83 år, og temmelig døv. Hitler og Hamsun satt og pratet, og pratet, mens bilder av Norge flimret forbi vinduene, samtidig som det ble lest sitater fra Pan – en av de mest kjente bøkene av Hamsun. Publikum hørte kun samtalen som en dur i bakgrunnen, med Hamsuns høye stemme og Hitlers mer dempede monologer. Hamsun var en naturens mann, noe som nazistene satte pris på. Det var altså ikke realisme som var hovedsaken i disse programmene, det var fantasi og fortellerglede. Det er skapende kunst, og det er ikke enkelt i et molboland som Norge. Først blir alle imponert og fascinert, men da tåken letter fra hjernen – så kommer kritikken, som den alltid gjør.

Den målbærende kritiker er Jonas sin egen kusine – Veronika Røed. En kusine han en gang reddet fra den sikre død et sted i Afrika, i et stryk hvor hun falt ut av båten og ble tatt av vannmassene. Når Jonas sitter i studio, i et program som skal ta opp kritikken mot programmene hans, så er dette noe han nesten angrer på. Det skal da legges til at Veronika i flere tilfeller utsatte Jonas for store farer, blant annet ved å stenge ham inne i en isborg da han var ganske liten – tilfeldigvis ble han reddet av sin beste venninne Nefertiti. Hun døde i en kollisjon med en trailer da hun var ti år. Selv om jeg her røper noen ting fra livet til Jonas, så består Forføreren av over 60 fortellinger som handler om livet til Jonas. Så det er nok å bite i for den som vil. Et ankepunkt mot programmet om Hamsun er:

«Men den hendelsen du har valgt ut fra Hamsuns liv, møtet med Hitler, er jo bare en detalj. Hvordan kan du være så fantastisk naiv å tro at dette lille utsnittet gir seerne et innblikk i hvordan Hamsuns liv henger sammen? Hamsun er vel aldri blitt fremstilt mindre troverdig!»

^{Kjærstad 1993, s508}

Det er flere ting som irriterer og skaker opp kritikeren Veronika – som skriver i aviser, og sånn sett har et hederlig yrke. Å fisle med fantasifulle program på NRK var ikke stuerent på 90-tallet, og noe av det verste med programmene til Jonas var at de manglet en klar MORAL. Det var slik på 70-tallet og oppover at bøker og det som var av TV måtte inneholde en korrekt MORAL. Det er ikke noe nytt under solen, Platon viste bort nærmest all diktning, historiefortelling og bøker fra sin idealstat – nettopp fordi de manglet den oppbyggelige virkning han ville at ungdommen skulle få gjennom undervisning. Mot dette går både Jan Kjærstad og Jonas Wergeland når Jonas svarer på hva programmene egentlig er:

Jeg avslutter den første boken i trilogien med denne programerklæringen. Kjærstad kalte sin fortellerteknikk for «kombinasjonspoetikk» tidlig i sin karriere – det skulle illustrere at romanene ble satt sammen av en nær uendelig rekke av fakta og historier, hvor han uttalte at fakta ikke har noen litterær verdi i seg selv – det viktige er at de blir kombinert på nye og overraskende måter. Et liv er imaginasjon – «For Jonas Wergeland var det soleklart at dersom imaginasjonen ble svekket, så ble også mennesket svekket» (s519).

Jeg ser frem til de neste to bindene i serien: Erobreren og Oppdageren – den siste fikk han Nordisk Råds Litteraturpris for. Jeg venter med noen bedømmelse til jeg har lest alle tre. Om igjen.