Hvorfor krig? Det sies at en dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare. Enkle spørsmål kan ha svært komplekse svar. Det vet vi, og to dårer som har spurt så mye at de antagelig ble vise selv er Albert Einstein og Sigmund Freud. Henholdsvis kjent fra fysikkens og psykoanalysens verden. Særlig Einstein var også en aktiv fredsforkjemper – han skriver at han kan gripe til vold for å oppnå fred. Det er en evig diskusjon. Gandhi valgte ikke-vold for å frigi India fra britene, og hadde mye motstand mot det internt. Fanon er kjent for sin kamp for å frigjøre Algerie fra franskmennene, og tok nærmest et motsatt standpunkt – selv om han kjente godt til Gandhis kamp.

Hverken Einstein eller Freud har kjempet direkte for å frigi et land, men begge var jøder – og denne lille boken ble utgitt i 1933, da Hitler kom til makten. Ingen av dem kunne da bo i Tyskland. Det er to av tidenes mest innflytelsesrike mennesker som her har en brevveksling, og begge var gode skribenter. Einstein er nok den mest abstrakte og ideologiske, mens Freud øser av sin kunnskap om menneskesinnet og er på mange måter mer realistisk i forhold til om fred egentlig er mulig. Det vil kreve mye, det er begge enige om. Makt betyr som regel vold poengterer Freud – også internt i land er det en konflikt mellom flere parter som gjør at myndighetene vanligvis har monopol på utøvelse av vold. Alle andre blir normalt straffet. Slik må det nok være, selv i nokså fredelige, demokratiske samfunn. Vi avgir en del av vår selvbestemmelse slik at lover og regler kan lages for å styre alle. Fungerer det? Ja, i mange tilfeller – kanskje best illustrert i Norden.

Kamp om ressurser er noe av det Freud fremhever. Vi kjemper alle for det som er vårt, for eksempel nasjonen. Det generelle rådet er nok i denne boken at det må opprettes et verdensomspennende forbund som faktisk har makt og enerett på bruk av vold. Nåværende FN tilfredstiller kun det første. Hva som er riktig skal ikke jeg dømme. Jeg registrerer bare at det fortsatt er krig i store deler av verden.

Vi er aldri alene på en klode som vel har ni milliarder mennesker. Det er mye av poenget i sluttordet til Isaac Asimov – mest kjent som science-fiction forfatter, men også uhyre intelligent og forsker innen fysikk og biologi. Med det mener jeg at han er nær Einstein sitt nivå. Han hadde alltid en underliggende mening med bøkene sine. Kan vi brødfø ni milliarder? Da han skrev dette, var det vel tre milliarder mennesker. Han skriver allerede da at dersom alle skal opp på amerikansk levestandard, så er det kun mulig med ca 500 millioner. Nå er det selvsagt enda verre.

Men, det er også fred. Vi må ikke glemme det. Freud spør provoserende hvorfor vi ikke bare venner oss til krig som en del av livet her på jorden, men svarer selv at det er umulig for en pasifist og fredselsker. Kostnadene ved krig er så uhyrlige at vi alltid må kjempe for fred. Jeg tror ikke helt på Einstein som vil kjempe med alle midler, men jeg kan forstå tankegangen.

I hovedsak to brev, som gir et godt innblikk i to geniers tanker om krig og fred, omgitt av et forord av Paulo Coelho og etterord av Isaac Asimov. To verdensberømte forfattere.